Familieterapi

Vi tenker at familien er et «system» av individer som gjensidig påvirker og er avhengig av hverandre. Det vil si at dersom noen i familien får det vanskelig, så vil det få innvirkning på resten av familien. I familieterapi jobber vi med hele familien, samtidig eller hver for seg. Vi har god erfaring med at vansker løses opp når familien samles.

Det er finnes ikke noe «utgått dato» på vonde følelser. Derfor er det heller aldri for sent å oppsøke samtaler når det er vonde eller vanskelige relasjoner i en familie. Vi har møtt 90 år gamle mødre og 75 år gamle fedre som har oppsøkt oss sammen med barna sine i håp om å bedre kommunikasjonen.

Fordi èn pluss èn er mer enn to når det kommer til relasjoner kan man jo tenke på hva man kan få ut av det når hele eller deler av en familien kan møtes å komme i dialog. Noen av de sterkeste inntrykkene vi har hatt er når tre generasjoner mennesker møtes i en samtale. Vi har fått oppleve den kraft og de muligheter som ligger i dette for økt forståelse, anerkjennelse og forsoning.

«Det er en grunn til at vi har to ører og bare en munn»

Putekrig på blå resept

Skrevet av Line, 22. november 2021

En oppfølger til Hvordan være mamma, når det ikke er helt sikkert at jeg er den klokeste.

Hvordan startet putekrigen, er det mange som spør meg. Det klarer jeg ikke svare på. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke husker det, men jeg er veldig glad for at det startet. Å hvorfor ble putekrig blandet med samtaler? Jeg liker å tenke at det var fordi mitt barns behov ble tatt på alvor.

En putekrigsamtale kan omtrent slik ut: Jeg eller datteren min inviterer hverandre, uten å fortelle om hva som skal snakkes om. Vi har en felles oppfatning av at vi snakker om livet vårt uten en fasit. Vi setter oss i bilen, kjører til Drammen, parkerer og ringer på hos Øyvind. Inne på kontoret blir vi tatt imot med nøtter og tørkede frukter i en Ole Brum kopp, litt drikke og en god klem. Øyvind har to rom hvor samtalene kan gjøres. Det ene rommet er et loft, med skråtak og masse puter. Vi ønsker oss loftet og tar med oss alle ekstra puter, nøtter og drikke, og går opp. Magien er i gang. Ungen setter straks i gang med å lage borg. Putene deles i to like hauger og krigen kan starte. Samtalen starter også. Med god hjelp av Øyvind klarer vi å ha en syltynn, knallrød tråd innimellom latterkuler og susende fulltreffere. Når det er rett før neste person ringer på dørklokka, rydder vi putene sånn ca på plass, lufter ut alt støvet, og klemmer hverandre hadet. Livet er ikke alltid så lett, men vi har funnet en gylden metode for å nå frem til hverandre.

Det har ikke alltid vært slik. Det er kleint for barn å sitte stille, rett opp og ned, rett ovenfor foreldre i krig eller andre fremmede voksne å åpne seg om vanskelige ting. Det er ikke bare kleint for barn. Det er kleint for de voksne også. Min samtalehistorie startet på familievern kontoret. Med fullt samlivsbrudd, bitter eksmann og et følsomt barn i midten. Det ble timevis med samtaler mellom de voksne, (for barnet skal jo ikke være en del av konflikten må vetta.) som ikke førte noe sted. Det var vondt, ekkelt, ubehagelig og ikke minst fortvilende. Til slutt, etter flere år orket jeg ikke mer. Jeg sa nei takk til å følge opp videre. Jeg fikk beinhard kritikk. Skal du ikke samarbeide mer? Hva med datteren din? Det er vel ikke lov å nekte å møte opp på familievernkontoret? Det vil jo ikke løse konflikten dere imellom! Jeg valgte uansett å ikke møte opp mer. Det som foregikk på det kontoret, var ødeleggende på så mange nivå at jeg har mistet tellingen. Og det som står for meg som aller, aller, verst, var at det var en felles oppfatning om at min datter ikke skulle være en del av samtalene som i så stor grad omhandlet hennes liv. Jeg var desperat etter hjelp, men visste ikke hva som kunne hjelpe.

Hvorfor prater du med datteren din og har putekrig er det flere som spør. Svaret varierer nok litt fra gang til gang, men det svaret som er i hjertet mitt er: «fordi jeg ønsker at hun skal føle seg sett og hørt også når det gjelder vanskelige temaer som hun egentlig ikke har ordene for å føre. En god samtale for henne kan også være å få høre hva jeg tenker og mener». Slike samtaler er ikke lett å få til alene sammen med ungen. Hvorfor vi har putekrig er jo fordi det er utrolig gøy. Og fordi Øyvind tillater det. En annen viktig årsak var at jeg hadde et barn som var plaget, fordi jeg ikke fikk til å kommunisere med pappaen hennes. Hun led. Ikke alltid stille, men synlig. Det kunne jeg ikke fortsette å se på. Siden jeg selv gikk til samtaler hos Øyvind tok jeg mot til meg å spurte om det gikk an at jeg hadde med datteren min til hans kontor. Jeg visste at hun plagdes, men kom ikke til hva som var verst for henne. Jeg synset og trodde masse. Var bekymret og trakk konklusjoner basert på mine antagelser, noe som er uendelig slitsomt. For Øyvind var dette et fint spørsmål. Jeg var redd for å stille det, fordi jeg hadde fått så klare føringer på at barna ikke skulle blandes inn i en konflikt mellom foreldrene. Samtidig som magen min skrek at dette ikke kunne være rett. Jeg ønsket å gi henne et rom der hennes stemme kunne høres og sees slik den var. Ufiltrert og ren. Til min store lettelse var Øyvind av den oppfatning at unger kan blandes inn.

Putekrigsamtalene viste seg å være veldig forløsende. Både for henne og for meg. Vi lærte hverandre bedre å kjenne. Vi fikk oppklart noen myter oss imellom, og vi fikk oss en god latter eller to. Etter at vi hadde hatt noen putekrigsamtaler hun og jeg, spurte hun om hun kunne invitere pappaen sin også. Invitasjonen ble sendt, men det skulle ta litt tid før den ble akseptert. Det var for fremmed å skulle ha en samtale sammen alle 3, med putekrig. Men etter litt tid og nok en invitasjon ble nysgjerrigheten så stor at pappaen også ble med. Aller helst som tilskuer og ikke putekrig fører. Men ikke mindre viktig av den grunn. Han ble også forbauset og forundret over denne måten å ha en samtale på. Ordene hans fløt lettere, de var mykere. Datterens ord traff blinken hans i stedefor stang ut, og sammen klarte vi å få en lettere tilværelse, og en levelig hverdag for vår lille, delte familie. Sammen hadde vi tre, fire putekrigsamtaler. På den reisen ble det ble lagt ned en usynlig stridsøks. Og de problemene som levde før det, forsvant som dugg for solen.

Jeg tror ikke det er så mange som ville anbefalt å ha putekrig for å løse opp i et samlivsbrudd. Men jeg tro at mange flere ville ha godt av det. I tillegg tror jeg det er mange barn som kunne ha glede av å kunne være en større aktør i sitt liv under et samlivsbrudd, og i tillegg komme styrket ut av det. Jeg ønsker i hvert fall at flere barn kan bli hørt og tatt på alvor. Det betyr jo ikke det samme som at de skal bestemme. Men det hjelper at de kan føle seg viktig, de også. Min opplevelse er også at jeg ble tydeligere for mitt barn. Hun kunne høre på ting jeg snakket om, og ting som pappaen og jeg snakket om sammen, som vi ellers ikke ville ha fortalt henne. Det besvarte en del av hennes spørsmål uten at de ble stilt. Hun kunne være leken, full av glede og liv mens hun sendte ut en pute både til høyre og venstre. Uten den kleine settingen hvor alle sitter stille i stoler og stirrer på hverandre.

Om jeg skal ta meg litt frihet å mene noe om hva Øyvind kan ha ment om disse samtalene, så opplevde jeg at han syntes det var annerledes, krevende, gøy og spennende. Det var nok ikke alltid så lett for han å holde tak i vår røde tråd. Det var ymse hvor fokuserte vi som kastet var og han hadde sitt svare strev med å finne et sted i rommet hvor han tenkte han ikke kom til å bli truffet. Men jeg opplevde at han kunne like det uavklarte, det spontane og det fantastiske som kom frem. Kanskje han vil mene noe om det selv en gang.

Putekrig samtaler har kommet for å bli i våre liv.

Takk - hilsen Line

Indigo Englehår

Skrevet av Anonym, 01. januar 2020

I tenårene starter det med at mange kan kjenne på tankene og spørsmålene om hvem er jeg, hva vil jeg, hva kan jeg og hvem vil jeg være. Denne identitetsutviklingen skjer når forskjellige krav blir stilt som rollen hjemme, på skolen og med venner. Ønsket om å være voksen og ta egne valg, men samtidig ville ha omsorg og trøst som et barn. Identiteten din utvikler seg tidlig i barndommen og spørsmålet ‘Hvem er jeg?’ gjentar seg. Vi har forandringene som skjer fysisk som utseende, men det er tankene og følelsene som påvirker oss hvordan vi ser på oss selv og hva vi tenker om andre, som jeg mener er de største forandringene som skjer i løpet av ungdomstiden. Snakket om identitetskrise tror jeg at de fleste tenker på seksualitet og tilhørighet som alle går gjennom.

Det å kjenne på om man vil være liten og få trøst og omsorg når man er trist, eller om man vil være voksen og velge selv når man skal komme hjem fra fester i helgene, er noe jeg tror alle tenåringer går gjennom. Samtidig mener jeg at det er en form for dobbeltkommunikasjon fra voksnes side, når den ene dagen sier de at vi må være voksne nok til å ta eget ansvar for oss selv, men to dager etter får vi beskjed om at vi ikke er gammel nok til å være sent ute. Da tenker jeg også at det ikke er rart at mange ungdommer går gjennom en form for identitetskrise når kravene kan være så sprikende, men likevel komme fra samme person. Hvis denne motsetningen av krav og forventinger blir for store kan man lett bli forvirra og da igjen kommer spørsmålet "Hvem er jeg?"

Disse rollene kan være ganske store og mange ungdommer kjenner på at de må teste dem ut. Når jeg snakker om roller snakker jeg om identitetsrollen man prøver og vil finne i løpet av ungdomstiden, og det jeg mener med roller er at i ungdomstiden kan man merke spesielt at menneskene rundt oss krever noe av oss og at vi må ta et valg. Kravene kan være hvordan vi skal oppføre oss, hvordan vi skal se ut, hva vi gjør og hvordan vi skal gjøre det. Disse kravene kan komme fra mange, men jeg og helt sikkert mange andre ungdommer kjenner spesielt på disse kravene fra foreldre og familie. Det at vi finner ut av oss selv og hvem vi er kan ofte være det motsatte av det foreldre eller andre tenker om oss. Noe jeg tror ungdom og meg selv er redd for, er at hvis vi går for mye ut av det jeg kaller vårt mainstreame samfunn så kan det trigge personer så mye at den rollen jeg har til dem vendes helt om. Da kommer også dilemmaet om jeg skal fortsette og være den jeg mener jeg er eller om jeg skal være den personen andre vil jeg skal være for og please dem. Dette er også en måte ungdom finner identiteten sin og hvilke relasjoner de vil ha til andre.

Selv om man som ungdom gjerne ikke vil ha noen grenser eller regler så man kan gjøre som man vil, er det likevel viktig at man har noen regler man skal forholde seg til, og dette skaper trygghet. Samtidig er det viktig at man får løsrevet seg som ungdom fra de overbeskyttende foreldrene som bare er masete. Dette gir utvikling for egen identitet, men som også kan styrke konsekvenstenkningen til ungdommer.

Ungdommer velger de vennene man trives med og opplever å ha en god tilhørighet og har noe til felles. Venner gir hverandre trygghet og omsorg på en annen måte enn det foreldre gjør. Valget av venner er også en del av det og finne sin egen identitet. Nære relasjoner gir trygghet og fellesskap og er en viktig faktor for oppbygging av selvtillit, men som sikkert de fleste vet, og har vært gjennom, så er det ikke alle vennegrupper som utgjør en positiv ressurs. Gjennom egne og selvstendige vurderinger blir normer og verdier gjort til sine egne, i ungdomstiden kan ofte venner også overta foreldreplassen og er med på å bestemme hva som er rett og galt. Det som er viktig da er at det ikke er vennene dine sine meninger som er mer avgjørende for deg og dine valg. Moralsk modenhet er en del av det og si ja til egne verdier og kunne stå for det du mener uansett hva andre måtte ha og si.

Min mening og det jeg vil fram til med denne teksten er at det er så utrolig mange faktorer for hvordan ungdommer fungerer, men det viktigste er at vi ungdommer må få ha vårt eget syn på ting og vår egen mening om hvordan vi vil være og hvem vi vil være. Det å ha noen som alltid står bak deg og sier om det du mener er rett eller galt skaper utrygghet og fører til usikkerhet og at færre ungdommer velger å stå fram med sine meninger og sine kamper. Det og ha en A4 mal eller oppskrift på hvordan ungdomstiden skal være gjør at kreativiteten til ungdom reduseres og nye ideer kommer dermed ikke fram. Regler og grenser kan være for og vite hvor sent man kan være ute eller når man skal tømme oppvaskmaskinen, ikke hvilke meninger som er rett eller galt.

Glassbollen

Skrevet av Iren Iversen, 16. november 2018

Det kreves enormt mot av en sjel for å bli født inn i en menneskekropp. Eller rettere sagt, inn i glassbollen, som jeg velger å kalle jorda vår. En glassbolle med tykke vegger, men med en åpning opp mot universet. Det er nærmest en umulighet for en menneskesjel å finne sin egen sjelelige vei i livet uten å bli formet av glassbollen. For å overleve inne i glassbollen må man helst følge en rekke forutbestemte leveregler. Vi formes inn i menneskerollens regler som jeg pleier å kalle det. På en måte har vi tapt kampen før vi har begynt på livene våre.

Tenk om det er sånn at babyen inne i mors liv har innsyn til alle universets dimensjoner. Dimensjoner som det ikke er mulig for ett intellekt å forstå, men bare mulig å forholde seg til med aksept. Da vil fosteret gå ut og inn av alle dimensjoner som om det ikke fantes tid eller rom. Svangerskapet, vil for mor, vare i 9 måneder, mens fosteret selv, ikke vil oppfatte tid og rom, men bare være i nuet. I fødselsøyeblikket vet barnet hele sannheten. Sannheten om universet og jorda.

Det første leveåret er det meningen at barnet skal finne sin jordlige form. Det vil si, kobles på moder jord, med all sin prakt, gjennom Jordsjakra. Barnet skal dermed forme sin identitet og personlighet gjennom livskraften som man henter fra moder jord sin kjerne. Omforme livskraften til sin egen for å kunne stå på to egne ben i trygghet videre i livet. Jordsjakra representerer trygghet og den røde fargen. Jordsjakra blokkeres av frykt.

Det andre leveåret vil barnet være i Harasjakra og fargen er orange. Harasjakra handler om balanse i seksualitet. Det vil si balanse mellom den maskuline og den feminine kraft. I Hara vil barnet finne frem livsgleden, sitt potensiale, sin kreativitet og sin gudinne/guddommelige kraft. Hara blokkeres av skyld.

Det tredje leveåret er vi i Solar plexus. Solar som representerer vår egen sol og som alle kjenner som gulfarge. Gjennom Solar plexus skinner vi i all vår prakt og kobler oss på den universelle sola som alltid har vært der og som representerer skapelsen og alle dimensjoner i sin samlede bevissthet. Solar plexus blokkeres av skam.

Det fjerde leveåret er barnet i Hjertesjakra hvor det opplever egenkjærlighet og sanser sin egen guddommelighet. Ett åpent hjerte vil være avgjørende for å fortsette å bli i vært eget indre univers, som er koblet på de tre øvre sjakraene. Hjertesjakra blokkeres av sorg.

Halssjakra, den femte av dem, representerer hjertets språk og din indre sannhet. Fargen er lysblå og blokkers av løgn.

Det tredje øyet har fargen rosa og representerer det sjette og spirituelle sjakra. Det vil si at her vet barnet at det er en illusjon og at alt er energi, vibrasjoner og frekvenser. Barnet tenker at alt er mulig, og det er ikke uvanlig at barnet tror det kan fly eller kan gå igjennom vegger. Fantasivenner dukker opp, da de er de eneste, som forstår barnet og deres såkalte dimensjoner. Det Tredje øyet blokkeres av seperasjon fra universet.

Den syvende og lillafargede Kronsjakra, er på toppen, og representerer vår åndelighet. Her opphever barnet seg til sitt høyeste jeg. Her vet barnet at vi er skapelsen og at vi er ett med alt og alle. Kronsjakra blokkeres av jording.

Det er mange grunner til at barnet i glassbollen lukker hjertet sitt i fjerde leveår. Det kan være foreldre som jobber mye, har nok med sitt eller ikke vet bedre. Alt som handler om samfunnets leveregler er med på å separere barnet fra universet og hele deres potensiale. Vi formes inn en trakt hvor alle skal måles i en intellektuell standardform og hvor kreativiteten drepes av planløsninger. Universet blir lukket som ett sort hull for mange av barna, og frykten for å ikke være bra nok blir større enn meningen med livet. En mening som handler om jorda, universet, dimensjoner, egenkjærlighet og nytelse.

Barna lærer å dukke for sine soloppganger og mister sitt potensiale som egne kreative livsvesener. Teknologien tar over livene deres og de frarøves sitt eget indre univers. Dette lukkede indre universet blir som ett enormt evighetslignende tomrom og en ensomhetsfølelse som er umulig å erstatte i glassbollen. De fleste barna leter etter en menneskelig rolle som vil passe inn og som kan kompensere for deres indre tapte univers. Roller som ligner på flinke piker, roller hvor barna blir dratt inn på rektors kontor etter nok ett raseriutbrudd eller de barna som tar rollen som "det er ikke så farlig med meg rollen". De barna som tidlig velger en rolle på utsiden av glassbollen, havner før eller siden i psykiatrien. Rollene deres leter etter bekreftelse og annerkjennelse utenfor seg selv, mens deres egen avviste fireåring, som de har lukket langt bak i sitt bortgjemte univers, blir mer og mer ensom.

Barnas avviste fireåring kommer frem i relasjoner med andre mennesker når vi føler oss avvist. Det er viktig å se hva som skjer i relasjoner, når alle barna har med seg hver sin avviste fireåring. Alt vil handle om bekreftelse gjennom gjøremål og handlinger. Barna vokser opp med konkurranse og sammenligning og vil uansett tape kampen både, mot seg selv og andre, da deres indre univers ikke lar seg fylle med menneskelige roller. Den «flinke piken» vil aldri kunne bli flink nok og flink nok for hvem, kan man spørre seg.

Når barna i voksenrollen til stadighet havner i konflikter i hjemmet, i samboerforhold, i ekteskapet, med barna sine eller på jobben, kan de starte med å ta frem sin egen avviste fireåring. De kan begynne med å spørre seg selv hva det er som gjør, at de ikke tåler andres oppførsel og adferd. Ved å hente frem seg selv og sin egen avviste fireåring og møte seg selv i smerten som handler om avvisning, kan de starte en transformasjon. En transformasjon som åpner hjertene deres og dermed gjenforener de med sine egne indre univers. Gjennom en virkelig transformasjon kan de igjen bli kjent med seg selv og sitt eget hjertes språk. Ved å gå inn i den dype smerten som kommer til overflaten, møte sin egen avvisning og tilgi seg selv for at de har holdt seg selv og sitt eget potensiale nede, kan de igjen bli gjenfødt i sannhet. En sannhet og bevissthet som er meningen med livet. En bevissthet som skaper forhøyende frekvenser og livsenergier. Livsenergier som er lyset og som er sola og skapelsen.

Når flere barn åpner hjertene sine og lever i sannhet, vil glassbollen etter hvert miste sin styrke og veggene vil bli tynnere. Barna vil lettere komme opp i høyere frekvenser som gjør at de setter seg på kanten av glassbollen og får muligheten til å se ned i glassbollen og gjennomskue all dens galskap. En galskap som er med på å forme barna til fremtidens hjerteløse roboter. Roboter som søker svar i fremtidens teknologi og materielle goder og ikke i de menneskelige hjerter.

Jeg gleder meg til at glassveggen blir helt borte. Jeg gleder meg til at alle barna speiler seg i hverandre og i sin egen kjærlighet og jeg gleder meg til de høyere dimensjoner og jeg gleder meg til at alt er mulig.

Jeg kan gråte på kino, men aldri av min egen tristhet - ord fra mannegruppa

Skrevet av Øyvind Iversen, 14. september 2018

Her får du innblikk i en gruppedeltagers tanker om livet generelt og om det å delta i en av våre grupper. Takk til Jan som deler og for kloke, berørende og fine ord. Det gjør det lettere for oss alle å være feilbare når noen ”byr på seg selv på denne måten” Takk igjen. Hilsen Øyvind.

"Det er ikke alle dager som er like bra, selv om man er voksen mann, og man egentlig ikke burde ha så mye å klage på. Det kan være mørkt selv om sola skinner. Livet kan være vanskelig å bære selv om kroppen er sterk.

Som liten stolte jeg fullt og helt på at mor og far fikset alt. De var tryggheten man alltid kunne komme hjem til. Nå har jeg selv voksne barn, men jeg er ikke trygg. Jeg er livredd for å dumme meg ut, og for å være svak. Jeg kjenner på ensomhet, uten å være alene. Jeg kjenner på tristhet og sorg, uten å ha noe å sørge over. Noen ganger er livet skikkelig dritt, og andre ganger synes jeg at jeg fikser det ganske bra. Jeg kan gråte på kino, men aldri av min egen tristhet. Jeg er et halvt hundre år og har lavt selvbilde og kanskje til og med en god porsjon selvforakt. Det er flott med all åpenheten om folk som sliter, men det er en fjernhet i det. Det gjelder andre, og de snakker om den tunge tiden, som er over. Min er ikke over, den kommer stadig tilbake. Går i bølger, men blir aldri helt borte. Men jeg holder det stort sett for meg selv, jeg er ikke så åpen og snakker ikke så mye om vanskelige ting med andre.

Men jeg har et sted hvor jeg ikke trenger å prestere på noen annen måte enn å være ærlig med meg selv. Hvor jeg møter andre, som sliter med sine ting, på sine måter. Der trenger jeg ikke holde fasaden og kan si at "nei, nå går det ikke så bra", og jeg blir hørt og trenger ikke være stor sterk pappa som fikser alt, selv om det koster å være ærlig.

Med vennlig hilsen Jan"

Brevet

Skrevet av Øyvind Iversen, 20. mars 2018

For en hyggelig mail å få denne mandagen, der det er kaldt og surt utenfor…
Er det ikke rart hva som varmer:)
Det er klart at du kan dele brevet på hjemmesiden din. Det er en ære om du vil det!

Ha en flott uke Øyvind!

Her er brevet som varmer langt ned i hjerterota!

Kjære Øyvind!

Jeg vil, på vegne av gruppen vår, takke deg så mye for den fantastiske dagen vi fikk med deg i Drammen på Veivalgklinikken.

Tusen takk for din generøsitet og gjestfrihet!

Som du sikkert erfarte da du tok studiet med Anne Hedvig, så har vi i etterkant av besøket hos deg eltet og knadd (som hun så fint kaller det) hver minste setning og refleksjon. Vi har lært så mye at på et tidspunkt var jeg sikker på at det nesten kom røyk ut av hodet mitt.

Vi snakket mye om den unike muligheten du ga oss til å øve oss på å være ikke vitende, gjennom at du ikke ga oss mer informasjon enn akkurat det vi måtte ha. Vi er så takknemlige for at du sammen med oss skapte et fint rom der vi kunne møte familien og den flotte kvinnen du hadde møtt over tid. Gjennom dem fikk vi øvd oss på både familiesamtale, prosessintervju og ulike måter å reflektere på.

For oss ble møtet med Veivalgklinikken et viktig møte der vi ser at det finnes muligheter for å skaffe oss noe eget og kunne arbeide akkurat slik vi ønsker. Jeg tror at det var flere av oss som ble inspirert til å våge å hive seg ut i det, stole på at det er mulig å drive noe utenfor faste og trygge rammer som ofte kan kjennes litt trange. Litt trange for oss som ønsker å samskape og lage rom der vi kan møte familier og mennesker på en likeverdig og god måte.

Vi håper alle at vi ser deg på Borgeseminaret i juni. Og vi ønsker deg og dine samarbeidspartnere all mulig lykke til i det viktige arbeidet dere gjør på Veivalgklinikken.

Med vennlig hilsen,

Lise Rasmussen

På vegne av Iben, Luuk, Wera, Ingi og Ann Berit, Siv Beate.

Lister

Skrevet av Øyvind Iversen, 02. februar 2018

Det er så mye som inspirerer meg fra samtalene jeg har med dere som gir meg den enorme tilliten det er å dele historiene deres med meg. Hver gang jeg går ut av en samtale har jeg lyst til å skrive og fortelle om dere, og prosessene dere står i, men også om meg og hva jeg får ut av det at jeg får lov til å ha samtaler med dere. (Det er nesten for galt at dere må betale når dere nå får vite at dette gir vel så mye til meg).

En annen grunn til at jeg ønsker å «lekke» fra samtalene mine er at jeg VET de hadde vært nyttige for mange andre, og det er vel bare taushetsplikten som holder meg igjen fra å fortelle om alle de modige, sårbare, vakre, morsomme, overraskende, ærlige, vonde, vanskelige, traumatiserte bekymringsfulle, osv, opplevelsene dere forteller meg om.

Det jeg vil fortelle om her, er hentet fra en mine samtaler med en mann som kommer til meg med ujevne mellomrom, for å snakke om livet sitt og relasjoner som betyr mye for ham. Med godkjenning fra ham har jeg fått lov til å skrive og legge ut denne bloggen.

Boka «High Fidelity» av Nick Hornby og boka «Naiv Super» av Erlend Loe er begge bøker som ga meg et sterkt inntrykk og med sin selvironisk varme og melankoli ga meg glede og innsikt da jeg for mange år siden leste bøkene i en tilstand av tristesse og kjærlighetssorg – som for meg var det rette øyeblikket for å lese disse bøkene.

En av tingene de har til felles var hovedpersonenes evne til å lage lister. Lister på alt mellom himmel og jord. Inspirert av en samtalen med denne mannen som kommer for å snakke med meg, som er en klok, spennende og tenkende mann som jeg alltid setter stor pris på når han kommer, kom minnene mine fra disse bøkene tilbake til meg igjen. Han fortalte at han i mange år, og i tidlig alder hadde begynt å lage lister. Han husket ikke hvor han hadde fått ideen fra men noe av det fine med han er at han er et ordensmenneske; som sparte mer på ting, enn han kastet. Det gjorde at han tok med til samtalene våre, lister han hadde laget da han var barn/ungdom, lister fra studietiden, lister han hadde skrevet ned i forskjellige sinnstilstander osv.

Lister kan jo lages på alt; som hva du skal handle til middag, ting du må huske på å gjøre, ting du er flink til, ting du må gjøre før du dør, bøker du må lese og filmer du burde ha sett osv. I terapi er min erfaring at det ofte er høyt endringsfokus og vi lager «soler» eller skjemaer med fordeler og ulemper for å hjelpe folk til å se på utkommet av et vanskelig valg man står ovenfor. Her kommer imidlertid en liste over tre lister som jeg har fått låne fra min samtalepartner:

1. Når du er glad og livet er lyst, skriv ned ti gode ting du har gjort/opplevd/fått til i livet ditt som det er godt å tenke på når livet ditt er trist.

2. Skriv ned fem ting du eier som betyr masse for deg, hver eiendel har bare lov til å koste maksimalt 500 kr.

3. De fem viktigste personene i livet ditt og hvorfor.

Og et innspill fra meg, når dere har laget listene, vis listen til noen som du liker å snakke med og spør dem om de kan være nysgjerrige å spørre deg om historien bak hvert punkt.

Lykke til

Problemer, et personlig anliggende

Skrevet av Øyvind Iversen, 04. desember 2017

«Hun eller han har personlige problemer» sier vi og alle nikker gjenkjennende som om alle vet hva dette betyr. Det er noe «med» henne eller ham, – sikkert noe fra oppveksten. Sånne og lignende tanker flyr kanskje gjennom hodene våre når vi hører utsagnet. Det blir liksom hengende en viss mystikk rundt personen. Mystikken kan være med på å gjøre at vi ikke ser personen det blir snakket om, personen fremstår som en generalisert versjon av seg selv. En person som er problemene sine.

En av utfordringene med dette er at de som allerede har det vanskelig kan havne i en situasjon der de blir betraktet gjennom hvordan omgivelsene tenker om hvordan mennesker med eksplisitte utfordringer er. Utfordringene deres blir liggende «utenpå» eller foran personligheten. Man er først deprimert, spiseforstyrrende, bråkmakeren på skolen, sengevæteren, eller hun med tvangstankene.

Går det an at problemer er et personlig anliggende.

Problemer, eller trøbbel som jeg personlig liker å kalle det, oppstår det inni oss? Er vi født med det eller går det i arv, kan det smitte eller får vi det når vi opplever noe vondt eller vanskelig? Er det sånn at dette er noe som oppleves personlig og folk utefra ser på som personlig, men er det egentlig det?

Problemer fremstår i samspill med en relasjon som på en eller annen måte er viktig for oss.

Uansett hvilke problemer vi blir utsatt for vil det på en eller annen måte påvirke andre som står oss nære. Det er når omgivelsene ikke anerkjenner oss, eller problemene vi opplever, at vi får det vanskelig. Det er da vanskene blir synlig. Når «galskap» kun sees som «galskap», og ikke i den situasjonen den oppstår, eller i relasjon til den eller de den fremstår med, men noe som skjer inni oss, vil dette kunne være med på at vedkommende ikke klarer å løfte seg selv ut av problemene sine og selv tro at det er noe med meg. Dette blir en ekstra byrde til en som allerede har det vondt og hvis de ikke finner en havn de er trygge i kan de få varige sorg eller smerte i livet.

De sinteste barna på skolen er de som ikke blir forstått, de som blir holdt, tatt ut av timen, får melding med hjem. Det er når barna føler at ingen bryr seg eller forstår dem at de skriker (og slår) etter å bli sett og hørt. Det er fortvilelsen deres som kommer til syne. Dette kan sees på som et «symptom» og ofte blir slike symptomer lagt til personligheten til den som skriker og slår og vi tror de er «slemme» eller «de har det ikke godt hjemme», «det er noe med dem» og vi glemmer at også de sinte er i en situasjon og i relasjoner med folk rundt dem. Det er først når vi lytter til dem på en genuin og nysgjerrig måte, at sinnet og utageringen kan opphøre, fordi de da skjønner at det er noen som prøver å gjøre alt de kan for å forstå dem best mulig.

Jeg tror at de fleste problemene også kan sees på som symptomer, symptomer på at vi lever livet med en konflikt, en sorg, et relasjonsbrudd, en krenkende opplevelse og at vi ikke alltid behøver å være så redde for symptomene. Det er som med andre symptomer i livet, de har en tendens til å forsvinne. Når livet blir mindre trist eller vanskelig kan symptomene ofte bli mindre, lettere å bære eller borte av seg selv. Jeg mener ikke at man ikke kan jobbe med å minske på symptomene, men også lære seg å se på symptomene som en venn eller en påminner, slik at når symptomene blir fremtredende kan det bety at vi har opplevd noe vondt eller vanskelig i livet som vi kanskje bør ta på alvor eller se nærmere på.

Livskraften

Skrevet av Iren Iversen, 11. oktober 2017

LIVSKRAFTEN

Robot

På løpetur rundt elven i dag møtte jeg på en mann som minnet meg om en robot. Helt stiv, muskuløs, men helt uten liv og utstråling. Jeg regnet med at han hadde vært på sin daglige treningsøkt, som en programvare. Han representerer noe, som i mitt hode, ligner på de menneskelige industri robot verden ønsker å skape.

Jeg er så glad for at jeg forstår at det ikke er mulig å kopiere ett menneske som det «magiske vesen» det er.

De fire bokser

Jeg liker å dele menneskekroppen opp i fire bokser for å forklare hva jeg mener. Den første er den fysiske boksen, og er kroppen som vi fødes inn i. Den har vi har med oss hele livet fra starten til døden. Den andre er den følelsesmessige boksen, som vi i hovedsak utvikler i de seks første årene av livet vårt, inneholder naturlige følelser som kjærlighet, sorg, sinne, frykt og sjalusi. Når ett barn ikke får være naturlig i sine følelser, utvikles det gjerne unaturlige følelser som skyld, skam, dårlig samvittighet, misunnelse, selvforakt og selvmedlidenhet. Den tredje boksen er den intelligente boksen, som barnet utvikler fra seks års alderen.

Samfunnet i dag premierer intelligens som handler om matte og skoleforståelse, men det finnes så uendelig mange andre intelligenser som rommer ett menneske. Mennesker som er flinke til å lese andre mennesker, sosial intelligens, male, synge, kroppsbeherskelse, danse og kanskje den viktigste av de alle, en intelligens som handler om å lese seg selv. Den fjerde boksen, er den boksen som vi har med oss hele livet, men som utvikles fra 13 års alderen. Her snakker jeg om din mavefølelse, intuisjon og åndelighet. Hvem er det som ikke kjenner det i maven når man gleder seg eller gruer seg til noe. Mange sier de ikke kjenner noen ting, fordi de har sluttet å ha kontakt med følelsene sine. Barn snakker mye mer med maven som en naturlighet, men slutter fort å forholde seg til dette som ett positivt signal. Da samfunnet leter etter medisiner for å få bort maveproblemene, i stedet for å lytte til hva maven har å si oss.

Den sjette sans

Det er rart hvordan vi forholder oss til mavefølelse som ett begrep, men samtidig godtar at vi ikke forstår hva det er. Vi mennesker har fem sanser som er lett å forstå. Det er lukt, smak, hørsel, syn og berøring. Den sjette sans er noe de fleste mennesker har fjernet seg fra, men heldigvis er det fortsatt mange som lever med alle seks sansene som en naturlighet. For å forstå hva intuisjon og mavefølelse er, eller rett og slett hva en følelse er, må man åpne for å tro på energier. I min verden som terapeut er dette hele forskjellen. Da snakker jeg om energi i fotonenes verden som lysets energi. Det jeg faktisk i skrivende stund er helt overbevist om, er at vi som mennesker består av 100 prosent energi.

Placebo

De fleste av mine pasienter kommer til meg med en ide om at det er jeg som skal gjøre de friske. Jeg forteller de umiddelbart at det er ikke noen andre enn de selv som vil kunne gjøre forskjellen på en frisk og en syk kropp. Jeg som terapeut har en overbevisning om at alle kan få kroppen sin til å reparere seg selv og at min rolle bare er en veileder. Det er alfa omega at de tror på seg selv med hele sitt hjerte. Noen av pasientene mine kommer fort i en angrepsposisjon og lurer på om jeg mener det er deres skyld at de er syke. «Jeg tror ikke på skyld og skam, men jeg tror på kjærlighet" svarer jeg med overbevisning. Jeg tror av hele mitt hjerte at kjærligheten til seg selv er hele nøkkelen. Når ett menneske blir alvorlig syk, vil den største faren være, å miste troen på at vi selv kan være med på å forbedre vårt eget immunsystemet. Immunsystemet vårt er all verdens medisin samlet i din egen kropp. For å kunne forsterke vårt eget immunsystem, må vi investere tid i følelsene våre og vise omsorg for oss selv. Nettopp kjærligheten til oss selv. Det er ikke viktig for meg hva vi velger som hjelpemidler. Det kan være bra med riktig mat, riktige urter, riktige essensielle oljer, lysterapi, turer i naturen, fysioterapi, kiropraktikk, naprapat, akupunktur, kinesiologi, massasje, samtale eller osteopati som jeg selv utfører. Hovedforskjellen er at man investerer nok tid til seg selv. Det å tro på, at hjelpen ligger utenfor oss selv, i medisiner og raske løsninger, vil være det motsatte av å forsterke sitt eget immunsystem. Det er derfor jeg ikke slutter å fundere over hvorfor alle ikke bare omfavner ordet placebo. Det er nettopp dette å tro på seg selv, og sin egen indre kraft, som jeg mener er hele forskjellen.

Balanse

Ved å tro på at vi mennesker består av 100 prosent energi, så er det heller ikke vanskelig å tro på, at vi alle har en egen indre kraft, som kan stå imot all verdens sykdom. Tilbake til de fire boksene som jeg innledet med. Jeg forstår at mennesker som føler seg trygge i den intellektuelle boksen, vil ha problemer med å følge mine argumenter. Energiene passer bedre inn til de personene som føler seg hjemme i den intuitive boksen. Da er det godt å tenke på at jeg kan hjelpe alle pasientene mine bare de selv ønsker det. For det er sånn at alle mennesker har med seg alle fire boksene på sin livsreise, det er bare balansen mellom boksene som vil variere, og som vil påvirke deres valg i livet. Det er aldri for sent å åpne den intuitive og følelsesmessige boksen, hvis det skal til, for å bedre sitt eget immunsystem.

Energi

Hvem har ikke gått inn i ett rom med masse andre mennesker og kjent på hvordan noen bare kan tappe deg for energi og andre kan fylle deg med energi. Det er ikke tilfeldig at vi lar oss påvirke av menneskene rundt oss hele tiden. For å kunne forstå dette må vi gå inn i energienes verden. Mange av mine pasienter lurer på om jeg kan hjelpe dem til å beskytte seg mot andre sine dårlige energier. Da ser jeg de inn i øynene og sier med stor overbevisning at ved å få kontakt med sin egen indre kraft, gjennom å bli glad i seg selv, kan de beskytte seg selv mot omgivelsene. Energier består av frekvenser. Lave frekvenser og høye frekvenser. Lave frekvenser representerer negative følelser som irritasjon, sinne, misunnelse, baksnakking, selvforakt, dårlig samvittighet, skyld osv. Masse lave frekvenser vil gi lavere energi i kroppen. Så da kan man på en måte si at jo mer man snakker stygt om andre, jo dårligere energi får man selv. Høye frekvenser vil omfatte glede, kjærlighet, god selvfølelse, empati, rett og slett det å omfavne seg selv og sin egen livskraft. Med livskraft mener jeg alle levende livsindivider, alt vi ser, alt vi hører, alt det vi lukter. Du er livskraften. Det føles ikke godt om det lukter vondt av naboen, men vi trenger ikke ha fokus på det og heller ikke fortelle det til de andre naboene. Vi er alle en del av det totale univers energi og påvirker hverandre til enhver tid. Dine høye frekvenser vil dermed være med på å løfte hele totale livskraften på jorda.

Immunsystemet

Jeg tror ikke på helvetet, men jeg tror på kjærligheten. Derfor tror jeg ikke på religion. Det finnes ikke regler for hva som er rett og galt. Jeg tror på at vi alle er skapt med frie valg, og at valgene vi velger ikke alltid er sunne for oss. Valgene kan skade oss og redusere vårt eget immunsystem. På en måte får vårt eget immunsystem så lave frekvenser at det skaper ubalanse i vår egen kropp. Jeg pleier å forklare pasientene mine at vi på en måte har to immunsystem. Det ene beskytter oss mot ytre farer rundt oss. Det andre beskytter oss mot virus, bakterier, infeksjoner og cancerceller inne i kroppen. Hvis kroppen bruker all sin tid og energi for å løpe fra alle løvene rundt oss, vil den ikke ha mer energi til å stå imot farene som påvirker cellene våre. Jeg vet at alle levende individer bærer cancerceller, det er avgjørende for hvordan vårt eget immunsystem klarer å stå imot cancercellene sin agering. I perioder hvor kroppen bare løper fra alle løvene, vil cancercellene få rom til å overta i kroppen. Hvem med normal sunn fornuft vil da tro at det beste er å ødelegge vårt eget immunsystem for å bli frisk. Her har skolemedisinen mye å lære av de som tror på at kroppen kan reparere seg selv.

Sykdom

Det finnes så mange flinke leger, som jeg har enorm respekt for. Vi er så prisgitt legene spesielt når det gjelder operasjoner, skader og det å bytte deler. Jeg tør å påstå at når det gjelder sykdom som Parkinson, Alzheimer, ALS, MS, ME, astma og stort sett all sykdom, har vi ikke kommet så langt. Vi skjønner ikke årsaken til sykdom, og fortsetter å lete utenfor selve mennesket for å finne medisiner som kan redde verden. Vi leter ikke inne i selve mennesket for å finne vår egen iboende medisin. Det jeg prøver å si er at skolemedisinen påvirker for det meste to av menneskets bokser. Den fysiske boksen gjennom operasjoner, og de baserer all sin lære på den intellektuelle boksen gjennom ett langt studie. I de fleste medisinske utdanninger opplæres vi i ett system hvor alt skal forstås og at alt skal bevises gjennom forskning. Boksene som inneholder følelser og intuisjon får ikke mye plass i forskningen, noe som jeg tror, er hele nøkkelen til å finne sin egen indre kraft og medisin. Det er jo pussig at det meste av all forskning på medisiner fokuserer på å gjøre pasienten frisk når de først har fått sykdommen, og ikke så mye forskning på forebyggende medisin.

Syk nok

Ayurveda (indisk medisin) og kinesiske leger, ser på seg selv som flinke, når de har friske pasienter som kommer. I deres kultur går de til legen for å forebygge sykdom for så å kunne fortsette med å være friske. Her hos oss må vi være syke nok for å bli sykmeldt. En av mine venner som har tradisjon fra indisk medisin, prøvde å si til legen at hun som gravid var på vei til å bli syk, og trengte sykmelding. Legen svarte at slik fungerer ikke våre regler og forklarte at først når hun ble syk nok, kunne han sykmelde henne. Vi blir som individ programmert inn i ett fastlåst system og blir avhengige av hva andre mener er best for vår egen kropp. Det er ikke rom for egne meninger og egen visdom. Det er ikke så rart at mange havner i kategorien psykisk syke. Dette er etter min mening bare ett resultat av følsomme mennesker som ikke blir sett og forstått, men som mister seg selv i møtet med autoriteter. Man møter en enorm motstand der ute i samfunnet om man velger å tenke selv og følge sin egen indre stemme og intuisjon. Bare tenk hvordan man blir sett på som en trussel hvis man ikke ønsker å vaksinere sitt eget barn. Autoriteter og forskning blir sterke motstandere av mennesker, med egen indre kraft og en sterk indre stemme, om man skulle tørre å uttrykke dette.

Det medisinske hjulet

Jeg lærer pasientene mine om det indre medisinske hjulet som vi alle bærer. Vi har alle vårt eget hjul ulikt fra alle andre, men vi er alle koblet opp mot hverandres medisinske hjul. Jeg forklarer hvordan de ulike følelsene representeres i de ulike organer. Jeg vet at alle organer og alle menneskets celler til enhver hver tid prater med hverandre. Den cellen du har i nesen, prater med cellen du har i foten akkurat nå. Du kan ta ut en celle fra kroppen og den vil representere hele resten av deg. For å forstå følelser, må vi forstå de, som energier. En følelse av frykt, vil hvis den gjentar seg mange nok ganger, sette seg i kroppen som en fysisk blokkering av positiv energi. Vårt eget immunsystem har sin egen resonans som vil påvirke frekvensen i de ulike organer. Energi i kroppen vil til enhver tid påvirke sirkulasjonen positiv eller negativt, avhengig om frekvensen er lav eller høy. Det er jo her valgene spiller inn, jo mer bevisst vi blir alle fire boksene, jo lettere er det å få ett høyere bevissthetsnivå, for så å ta bedre valg for oss selv. Jeg tror at vi har ett valg som tilhører oss som menneske og ett valg som tilhører sjelen vår. Det er nok lettere når disse to er enige. Stor ubalanse mellom din rolle som menneske og dine innerste drømmer i hjertet, er det du kjenner som din indre uro. Uro som er vanskelig å definere, den bare er der, som en skygge over din livsglede.

«Gjørere»

Jeg pleier å si at vi lever etter samfunnets regler for å bli godt likt som mennesker. Det er vanskeligere å følge sjelens drømmer og sitt eget potensiale, for så å få virkeliggjort sine egne drømmer her på jorda. Vi er alle opptatt av å bli sett, så de fleste går inn i roller som passer inn i samfunnets drømmer for hva som er definert for å lykkes. Det handler mer om hva vi gjør og presterer og ikke hvem vi er som mennesker. Mange mennesker blir det jeg kaller "gjørere". De gjør og de gjør, men de får ikke pustet liv inn i sine egne celler og drømmer. Det er her lungeproblemene kommer inn, og vi vet at det florerer med astma i prestasjonsverden. " Jeg skal bare" sier de fleste, mens vi i virkeligheten driver og løper fra sjela vår.

Sjakra

Har du hørt om sjakra pleier jeg å spørre pasientene mine. Noen rister på hodet, men de fleste har hørt om dette alternative greiene og tror det har noe med farger å gjøre. De har helt rett. Sjakra hører hjemme i energienes og fotonenes verden. Regnbuens farger har vi jo alle fått gleden av å se. Jeg elsker farger og forholder meg til sjakra som menneskets eget fargekart. Hver farge representerer den livskraften vi er født med. Det er hele grunnstammen som vi er bygd opp rundt og som holder oss oppe. Kroppen, som er den fysiske boksen vår, fungerer som ett stort tre. Den har sterk stamme og mange grener, men det er energiene som har ansvaret for at vi næres. Den røde fargen som kalles roten vår, og som er energien nederst på stammen, representerer tryggheten vår. Den oransje fargen representerer livsglede og kreativitet. Den gule fargen er "solar plexus", som de fleste kjenner til, og representerer din styrke og din selvfølelse. Den grønne fargen er kjærligheten til deg selv og omfavner hjertet ditt. Den blå fargen handler om din kommunikasjon og din evne til å si ifra og uttrykke deg. Alle disse fargene representerer det jeg mener med din egen indre kraft. Har du sterke klare farger med høy frekvens, kan du stå imot all negativ påvirkning fra resten av samfunnet. Det er viktig å finne sitt eget indre lys. Hvem har ikke sett hvordan lyset i øynene på deprimerte mennesker har sluknet. Jeg tror ikke på en eneste diagnose. Selvfølgelig forstår jeg at mennesker blir syke, men jeg tror at sykdom og smerter skyldes ubalanse i våre indre energier. Det er her det blir viktig med ett høyere bevissthetsnivå, bruk av alle de fire boksene, for å kunne omfavne sin eget lys og sin egen livskraft. Åpenhet og ydmykhet for mennesket og din egen tilstedeværelse vil være alfa omega.

Her og nå

Tenk om det er sånn at det ikke finnes tid, det er bare her og nå. Nuet vil være det innerste rommet inne i oss selv hvor det handler om å være. Vi lever her og nå, det finnes bare dette øyeblikket, har jeg lært av Eckhart Tolle. Det å kunne omfavne øyeblikket, og tenke at det ikke finnes fortid og fremtid, vil hjelpe oss med å ha mindre bekymringer. Bekymringer hører til fortiden og fremtiden, nemlig tiden, og sitter i sinnet vårt. Inne i ditt indre rom her og nå vil det ikke være bekymringer. Da er det enda viktigere at vi får kontakt med nuet vårt og ikke blir fanget av alle tankene som surrer i hodet hele tiden. Alle oppgavene i livet, er også her og nå, men vi må ta det som det kommer, og ikke dvele ved bekymringene. «Det er ikke lett», sier pasientene mine. Jeg er helt enig, men vi kan velge å prøve. Mange blir overrasket over hvor enkelt det er når man først blir bevisst at det finnes ett indre rom hvor det er godt å være. Det å få kontakt med alle cellene i kroppen, som prøver å snakke til oss, vil hjelpe oss til å være mer i balanse. Jeg tror på at det er i oss selv vi kan bli store og sterke trær som elsker oss selv, og ikke bare små blomster som visner, hvis vi ikke passer inn i omgivelsene.

Stort tre

Tusen takk for at jeg har muligheten til å bruke alle fire boksene i livet mitt, jeg prøver så godt jeg kan hver eneste dag. Det har gjort meg til ett lykkeligere menneske og jeg kjenner at lyset inne i meg blir sterkere for hver dag når jeg får muligheten til å hjelpe mine pasienter til å åpne sine fire bokser. Jeg føler at jeg er på vei til å bli ett stort lyst tre ,med kraftige røtter, og ikke bare en blomst, som til enhver tid visner. Jeg er ydmyk for å være en del av det store universet. Jeg ikke bare tror, men jeg vet, at alle mennesker har muligheten til å puste liv i sine egne celler. Nøkkelen er at man må bli mer bevisst på hvordan man kan velge denne veien.

Messias

«Tror du at du er Messias, eller», kan jeg høre. Da svarer jeg stolt: «Det er vi alle, det er bare mange som har glemt det». Vi er alle vår egen Messias. Vi er hele universet, lyset og kjærligheten.

Spillavhengig

Skrevet av Øyvind Iversen, 02. oktober 2017

I natt våknet vi opp av at sønnen vår på 8 år gikk i søvne, opp en stupbratt loftstrapp midt på natten. Han husket det ikke selv dagen etter, men vi gjettet alle tre, at motivet hans var å spille FIFA 17 på X– boksen som står der oppe.

Mange foreldre sliter med sin bekymring rundt spilling eller databruk. Mange har hørt skrekkeksempler hvor ungdommer burer seg inne, slutter på skolen, spiller hele dagen, snur døgnet, røyker hasj, isolerer seg fra venner og spiser møkka mat.

Det er nok ikke i seg selv særlig farlig å sitte på data, Playstation eller andre spill. Man blir ikke automatisk asosial, destruktiv og uengasjert i samfunnet rundt seg av den grunn. Data og spilling er kanskje vår tids «ungdomsopprør». Foreldrene deres har hatt musikken, skating, langt hår, slengbukser, fri hasj, Blitz, rock´n roll eller hva det nå var. I alle ungdomstider har foreldregenerasjonen kritisert ungdommene for deres valg. Det ligger i generasjonsovergangen.

En sjette klassing som går sammen med familien sin i samtaler hos meg, ble spurt om han kunne ta med seg noe som han var spesielt glad i. Gutten tok med seg en engelsk programmeringsbok på 5 -600 sider. Jeg spurte vantro om han hadde lest hele boken? Ja, flere ganger svarte han. Gutten sitter, 11 år gammel og programmerer på rommet sitt. Foreldrene forteller også at sønnen har engelskkunnskaper som er langt over «vanlig» nivå på skolen.

«Nei til atomvåpen»

Det er vel med skjermtid som ellers i livet, det er ikke det vi frykter mest, som inntreffer. Da jeg var ung, sto det en fyr på Youngstorget i Oslo med en tralle og solgte buttens. I tillegg til «Kill Roy was here», husker jeg aller best «NEI TIL ATOMVÅPEN». Min generasjon vokste opp med å være redd for atomkrig. Dagens barn og ungdommer vokser opp med å frykte at det er klima som skal bringe dommedag til oss. Noen ganger kan det virke som om media, politikere, forskere, samfunnsdebattanter og familieterapeuter passer på, at vi alle er litt redde eller bekymret for noe. Akkurat som om det er viktig at vi hele tiden lever i beredskap for ting som kan skje.

Jeg hørte et intervju på radioen med to 90 år gamle damer som satt og filosoferte over livet på ett eldresenter da journalisten spurte: «hva ville dere gjort annerledes hvis dere fikk leve på nytt?» Begge svarte: «bekymret meg mindre».

Spillavhengighet

Men hva med de barna som spiller «for mye. Dette er en vanskelig diskusjon, men min mening, er at de barna som spiller «for mye», må gjøre seg ferdig med det. De må selv finne ut at nok er nok.

Samtidig møter jeg en del ungdommer, dersom de ikke hadde sittet ved skjermen, hadde gjort andre ting som de voksne hadde bekymret seg for. For mye spilling er nok sjelden selve problemet, men heller et symptom. Hva det kan være er et symptom på, er nok forskjellig, men alle vet at ved ren symptombehandling, finner gjerne problemet andre veier. Og det er her nysgjerrighet kommer inn.

Noen synes nok veien inn i «spill- verdenen» er fin, fordi det holder dem aktivisert med noe. Det holder dem borte fra å tenke på det «vonde». Man kan holde en viss sosial kontakt med andre barn gjennom spillene. Mange spill kan derfor virke som en støtte, hjelp, trøst, tidsfordriv eller fravær av noe man ikke vil tenke på. Derfor er det viktig å vite at hvis man tar fra barna det man vil skjerme dem fra, tar du også fra dem alle de positive sidene ved spillingen: Du vet hvor barnet ditt til enhver tid er, han drikker ikke, går ikke på fester, kjører ikke i fylla, mange lærer engelsk, man lærer mye om data, du kan sjekke innom dem hele tiden, du kan snakke til dem selv om de ikke nødvendigvis snakker tilbake. De kan bekrefte at det er noen som er glade i dem. Denne listen er nok ikke uttømmende.

Slutter å snakke

Mange barn og ungdommer slutter å fortelle, fordi det ikke er noen som hører på dem. De føler at de har sagt fra mange ganger, men fordi de ikke føler seg hørt, tror de at ingen bryr seg. Det kan gjøre at de føler at de er overlatt til seg selv. Spillingen kan derfor være en «selvmedisinering» på lik linje med rus, medisiner, skulking, depresjon osv. Veien ut er ikke å få bukt med symptomene, men å lytte til og stole på at barna selv kan finne veien videre og gjerne i samspill med en voksen.

«Det er det samme, men det er ikke det samme»

Når man kikker inn på et ungdomsrom og det som møter deg er stabler med pizza, tomme colabokser, tiltrukne gardiner, capser bak frem, klær på gulvet og bleike ansikter, så er det lett å se det man frykter. Men uten å snakke med den som sitter der, vet du egentlig lite om hva som foregår.

En ung gutt sa til meg en gang: «Øyvind, det ser ut som det samme, men det er ikke det samme». Det jeg tror han mente, var at han kunne forstå foreldrenes bekymring for ham. Livet hans så bekymringsfullt ut fra utsiden, men fordi de var mest opptatt av at han måtte komme seg på skolen hver dag, begynne å trene og å spille mindre, glemte de å snakke med ham. Det førte til at når de så at han ikke gikk på skolen, så de møkkete asjettene på rommet hans og så at han satt med hodet inn i datamaskinen, fikk de bare bekreftelse på all deres bekymring. Det de gikk glipp av, var at han var inne i det han selv kalte, en «prosess».

Ett halvt år etter kom han inn til en ny samtale med meg. Jeg så på hele ham at han hadde noe nytt å fortelle. Han satte seg ytterst på stolen, og kunne ikke vente på at jeg fikk somlet meg ferdig med å skjenke meg en kopp kaffe. Før jeg fikk satt meg sa han. «Jeg skal bli pilot». Dette var en av de tingene han hadde grublet over det siste året. Hva han skulle gjøre i livet.

Nysgjerrighet

Hvis målet for foreldre er «ikke å spille», mister vi nysgjerrigheten på barna våre. Jo høyere bekymringen er, jo mindre nysgjerrig tror jeg vi klarer å være. Det blir lett å gå i «fella» og sloss mot det vi tenker er fienden, nemlig spillene, mens fienden i seg selv kanskje er mangelen på nysgjerrighet.

Hva er nysgjerrighet? Jeg vet ikke helt, men kan det være den kraften, som er motsatt av den når vi tror vi vet hva andre tenker og mener? Kan nysgjerrighet minne om når to mennesker møtes og blir forelsket. Da vil man vite ALT om den andre. Og fordi man er helt ukjent, er det lett å være nysgjerrig. I kjente relasjoner er det imidlertid ganske vanskelig, fordi vi har vår forutinntatthet.

Derfor ender mange relasjoner med at vi snakker til hverandre istedenfor med hverandre.

Pappa rollen

Skrevet av Øyvind Iversen, 28. august 2017

Trend

Den moderne pappaen tar ut pappaperm, går og triller og på cafe, tar del i bleievask, oppdragelse, og engasjerer seg i fritiden til barna. Det er rett og slett «moderne» og være pappa. Hvert fall i den vestlige verden og hvis vi leser nyhetene. Nå ser jeg en trend i at pappa permisjonene forlenges, det finnes pappa foreninger og det forventes at pappaene skal engasjere seg på alle arenaer som barnet oppholder seg.

Etiopia

Da jeg med familien var i Etiopia for noen år siden og jeg hadde vår yngste sønn i bæremeis på ryggen vekket det glade og blide, men overraskende stor oppmerksomhet fra folkene som bodde der. Da jeg spurte guiden om denne oppmerksomheten, og i min fordomsfulle verden trodde jeg de synes det var spennende og eksotisk at vi var hvite – svarte han rolig at de var uvante med at menn tok del i den daglige oppfølgingen og kontakten med barna. Det at jeg bar på sønnen min ble gjenstand for oppmerksomhet og folk stoppet opp på gaten.

Slik er det ikke i Norge lenger, vi har, et for mange etterlengtet, fokus på viktigheten av at også fars rolle er av stor betydning for barna. Tidligere var det stort sett fokus på mor og hvor mye hennes innflytelse og tilstedeværelse påvirket barns psykiske og emosjonelle helse. Dette litt «nye» pappa fokuset tror jeg mange fedre har ønsket velkommen og lengtet etter. De fleste menn som blir pappaer i dag tror jeg ser det som helt naturlig å ta en stor del av ansvaret og jobben og gleden med å være med barna sine.

«Mappaer»

Spørsmålet jeg stiller meg er om slipper pappaene egentlig skikkelig til? Skal vi være pappaer på mamma vis? Får vi ta egne valg på hva det skal være i matpakken, når de skal legge seg, hva de skal få lov å være med på eller er vi bare forlengede armer av mammaene. Hva skjer egentlig i et forhold når pappaer tar avgjørelser og gjør ting på sin måte?

Jeg tror det finnes mange pappaer som elsker barna sine og elsker og være sammen med dem. Mange er usikre og synes det er uvant. Det er godt å tilbringe tid med barna sine, men sitter det igjen en uuttalt forståelse av at det er mødrene, kvinnene, som vet best hvordan man oppdrar barn!

Tradisjon

Mange menn overlater mye av dette oppdraget til kvinnen i ren refleks. Det er liksom slik det skal være, det er mammaene som vet best, det er de som har båret barnet fram, dette har gått i arv gjennom generasjoner og mammaene snakker med mødrene sine om hvordan de mener ting skal gjøres. Det er tross alt kvinnen som har hatt barnet inni seg og det er dem barnet knytter seg mest til gjennom de første årene med mating, stell og fysisk kontakt. Noen ganger kommer mødrene til mødrene helt selv på banen og gir velmenende råd i øst og vest. Dette tror jeg er med på at pappaer undergraver egne evner. De står på utsiden og observerer med deltar ikke på lik linje med mammaene. Pappaene får oppdrag som: «skift bleie», «nå kan du legge ham», «kan du holde henne litt for meg» osv. I starten godtar de fleste dette. Etter hvert kan dette imidlertid bli et mønster.

For i denne perioden skjer det ofte også noe annet. Det sniker seg liksom inn i forholdet: den ene får mer makt til å bestemme, forstå og ta avgjørelser for hva som er best for barnet. Sakte men sikkert får vi to roller. En som vet best og en som blir fortalt hva som er best. Når begge parter godtar denne måten å leve, og løse situasjoner på, er det jo ofte helt greit. Det er når far prøver eller ønsker å ta mer del av barnets liv, på egne premisser, det noen ganger oppstår trøbbel! Fedrene kan møte en «vegg» av gode, velmenende og fornuftige utsagn om når barnet trenger og ha på seg lue, om det er for tidlig å begynne med trehjulsykkel og hva det skal spise til middag og når det må legge seg. I denne maktskjevheten, i forhold til å vite hva som er best for barna, kommer barna dårligst ut. Mange fedre godtar den og retter seg etter påbudene mødrene gir. Når dette har pågått en stund, og noen fedre begynner å mislike posisjonen sin, kan det fort bli veldig vanskelig. I ekstreme tilfeller har jeg sett at det blir så vanskelig at foreldre har gått fra hverandre.

Jeg tror det finnes masse fedre som har masse energi, tid og lyst til å gi, men som føler de ikke kommer til, eller at de er flinke nok eller at de kan nok om det å oppdra barn.

Min påstand er at det nesten alltid er et tap (for barnet) når èn forelder får definisjonsmakten i en familie. Det er så mye man mister og samarbeidsgrunnlaget blir vanskelig. Fra et utviklingsperspektiv tror jeg barn har godt av å oppleve forskjellige ting på forskjellige måter. Det betyr at mangfold er bedre enn ensidighet. Jo mer barna blir invitert til å være med på, jo bedre er det. Det er den voksne og barnet selv som setter grenser for hva som er greit og ikke.

Halleluja

Pappaer – foren dere, ta pappa plassen, ikke vær pappa på «mamma måten», hevd egne meninger, gjør ting med barna dine, drit i om det er «det riktige» bare gjør det. Jeg har hørt om barn som er oppe på Snøhetta fire år gamle, noen som klatrer i trær uten hjelm og sikring, noen spiser kebab til middag, eller går med bleia bak frem. Jeg tror på «learning by doing» også når det kommer til barn. Det beste en mamma kan gjøre innimellom, er å forlate en situasjon og la pappaen og barnet selv finne ut av ting. Det finnes ikke den riktige måten å gjøre ting på ei heller ved barneoppdragelse men hvis den finnes er det ditt barn og deg som pappa som sammen må finne ut av det. Ta den plasser dere fortjener. Både du og barna dine trenger det!

Historien om «Jørgen», en lykkelig historie om mot.

Skrevet av Øyvind Iversen, 23. juni 2017

Samtaler med en gutt på ca 16 år. La oss kalle ham «Jørgen».

Det er så mange historier som handler om det vonde. Det gjør for så vidt denne også, men mest om at det går bra til slutt.

Får noen år siden kom det en mor og en far sammen med sin 16 år gamle sønn til meg. Det kom frem at både foreldrene og gutten var bekymret for guttens utvikling. Han hadde gått fra å være en velfungerende og glad gutt, til en usikker, ensom og ulykkelig gutt.

De fortalte en hjerteskjærende historie om en gutt som følte seg ensom og var helt uten venner. Han følte seg frosset ut, latterliggjort og psyket ut. Han fortalte om et liv der han hadde vært populær, morsom, glad, god i fotball, og på alle måter, hadde et fint liv. Etter noen episoder, der han trodde han hadde vært for ivrig etter å få være midtpunkt, snudde hans tilværelse seg gradvis. Han ble usikker, krampaktig og klønete og det gikk fra vondt til verre. Miljøet (vennene han hadde) opplevdes nådeløse og foreldrene og gutten selv ble rådløse og fortvilet. De følte at de hadde «prøvd alt» for å få guttens liv tilbake. Foreldrene hadde også prøvd å invitere vennene hjem til ham, men fått beskyldninger om at de prøvde å «kjøpe» venner til ham.

Hans beste venn hadde snudd ham ryggen uten at Jørgen forsto hvorfor. Jørgen prøvde flere ganger å komme i dialog med ham, men følte seg avvist og frosset ut. Da vennen mange måneder senere var lei seg og sårbar, fordi kjæresten hadde gjort det slutt, tok han igjen opp kontakten med Jørgen. Jørgen prøvde å lytte og støtte kameraten så godt han kunne og trodde vennskapet var tilbake mellom dem. Det var det ikke. Det ble med denne ene samtalen og vennen fortsatte med å avvise ham. Det var utrolig vondt å høre på Jørgen sin beskrivelse og hvordan det var for ham å være i denne relasjonen. God nok når det var behov for det, for så å avvises, når behovet var over. Utrolig at Jørgen ikke mistet troen på det gode i mennesket.

Det var vanskelig å tro at dette kunne skje med en gutt som Jørgen. Han hadde både personligheten, utseendet, empatien og fine verdier med seg, men mest av alt, han var en åpenhjertet og flott gutt som det umiddelbart var lett å like.

Første gangen jeg møtte Jørgen, tenkte jeg på ham som svigermors drøm. Så full av empati, respekt, varme og med fine mål for seg selv, på et personlig plan, hvis det er noe som heter det. «Bestillingen» som de tre kom med til meg med var: «kan du hjelpe Jørgen med å få seg noen venner?». Dette var overveldende for meg og jeg fikk et øyeblikks anfall av panikk. Tanker om at dette kan jeg ikke ta på meg veltet over meg «Det står for mye på spill og kan man egentlig hjelpe noen til å skaffe seg venner?»

Etter den første samtalen vi fire hadde, ble vi enige om at gutten skulle komme tilbake alene. Vi hadde samtaler ca hver 14 dag i starten. Vi skulle se hvordan det gikk og gradvis trappe opp intervallene. Hyppigheten stod i klar sammenheng med hans trivsel. Og den ble ganske raskt bedre.

Etter ett års tid, fortalte han, at livet gradvis hadde bedret seg. Han hadde byttet skole, byttet miljø på fritiden, byttet ut flere av de vennene han hadde hatt og han hadde gradvis begynt å bygge seg opp igjen. Han var som et lite barn som på nytt tok sine første skritt ut i en ny verden. Starten på ungdomslivet hadde gjort ham sårbar, men han hadde ikke mistet all troen på seg selv. Han torde å ta nye sjanser! Når jeg tenker på dette i etterkant, er det overveldende, at Jørgen, etter så mye avvisning og vonde opplevelser, allikevel ikke hadde gitt opp.

Mine første tanker og indre spådommer om at Jørgen ville få tilbake trivselen og bli glad i seg selv, hadde heldigvis slått til. Han hadde flere nye gode venner og hadde begynt å stole på at han var en fin gutt som hadde noe å tilby andre. Han hadde sluttet å prøve å tilpasse seg omgivelsene for å bli godt likt, men heller begynt å stole på seg selv. Uten at han sa det direkte, for han var en beskjeden gutt, virket det som at han var som klister på jenter. De likte hans nysgjerrighet og vennlige måte å være på. At han hadde bestemt seg for å vente med sex til han møtte den «rette» eller den «utkårede», gjorde ham ikke akkurat, mindre populær hos jentene.

Han fortalte meg at de fleste mennesker likte å snakke om seg selv. Derfor hadde han laget seg noen spørsmål, som han stilte, for å få folk til å prate. Han hadde oppdaget at dette gjorde det lettere å være ham. Det eneste han trengte var å være nysgjerrig på den andre. Jeg tenkte inni meg at dette bruker folk et langt liv, uten å forstå , mens du, din unge jævel, har funnet det ut av deg selv i en alder av 17 år. Du blir nok ikke noe mindre «populær» nå, gutten min!

Jørgen fortalte en historie, om en «Bølle» på skolen, som alle var redd. Han buste ofte på de andre og spesielt i friminuttene. Ofte kunne denne «Bølla» ta tak i Jørgen (som var lett å velge for Jørgen var liten og lett) og flytte ham fysisk fra der han satt og sette seg på plassen hans. Jørgen hadde lært seg noen strofer, smilte og sa noe sånt som at «du må bare ta plassen min hvis du vil ha den». Det var ingen som egentlig torde og snakke ham til rette, heller ikke Jørgen. En dag skumpet Bølla til en medelev slik at medeleven sølte cola over sin egen nye PC. Gutten ble selvfølgelig veldig lei seg og sa forsiktig, at Bølla fikk erstatte PC`en om den var ødelagt. Bølla fnøs og sa at det der fikk han bare fikse selv. Jørgen kjente på at urettferdigheten kokte og konfronterte Bølla med oppførselen sin og sa at han måtte erstatte PCèn. Bølla ble sint og truende mot Jørgen, men Jørgen sto på sitt. Heldigvis var ikke PC en ødelagt, men bølla tuslet videre med en halvkvalt trussel hengende i luften. Etter den dagen sluttet Bølla å true seg til seg plassen til Jørgen. Og Jørgen hadde fått seg en ny venn.

Så en dag kom Jørgen til meg og fortalte at det hadde skjedd noe rart. Fem, seks jenter fra hjemstedet hans, hadde oppsøkt ham, og spurt om de kunne være med på vorspiel hjemme hos ham. Jeg trodde ikke mine egne ører, og kjente meg nesten misunnelig. Dette hadde aldri skjedd meg:). Jørgen sendte melding til moren og faren for å si ifra om at han skulle ha noen hjemme hos seg. Foreldrene var på hytta ikke langt unna. De reiste hjem fra hytta, ikke for å sjekke om alt gikk bra for seg, men fordi de ikke kunne tro det han fortalte.

Jørgen fortalte at han ba jentene hjem til seg. De satt hjemme hos ham og snakket og drakk noen øl. Mens de satt der, ringte noen av guttene fra den gamle gjengen. Dette var gutter som tidligere hadde plaget og støtt ham ut. Jentene hadde fortalt hvor de var på sosiale medier. Guttene ville overtale jentene til å komme på festen der de var, men det var jentene ikke interessert i. Som mange gutter flest, tok ikke disse guttene ett hint, men oppsøkte huset til Jørgen og ville komme inn. Det må ha vært en utrolig følelse for Jørgen å kjenne på at rollene var snudd på hodet. Nå var det han som hadde noe de ville ha. Jørgen fortalte at han saklig og rolig ba guttene om å gå et annet sted og at de ikke fikk komme inn.

Jørgen fortalte meg at etter denne episoden, hadde han ikke noe mer å bevise. Han følte at han på en måte hadde fått «tatt» igjen på noen av de som hadde oppført seg dårlig mot ham. Han var «fri» og de kunne ikke «true» ham mer.

For noen uker siden fikk jeg en mail fra moren hans om at Jørgen nå hadde det fint. Han hadde fått sertifikat, kjæreste, gledet seg til russetiden og planen var militæret etter endt videregående.

(Historien er anonymisert, men utgitt i enighet med «Jørgen»)

Kombinasjonen osteopati og samtale - les familieterapi.

Skrevet av Øyvind Iversen, 07. juni 2017

Mange som kommer til oss kan beskrive eller uttrykke vanskelige ting med :«jeg klarer ikke forklare det men jeg kjenner det i kroppen». Noen ganger er det tårer knyttet til slike setninger. Sikkert både fordi det er så smertefullt og vondt det de har opplevd, men sikkert også fordi det er smertefullt og vanskelig eller umulig å sette de rette ordene til opplevelsene. Når vi snakker med mennesker om noe som er viktig for dem, men som er «upløyd mark», kan vi merke at de nøler, mumler, retter seg selv og går tilbake og retter seg selv igjen. Det som skjer i slike situasjoner, tror jeg, er at det er kroppen, eller følelsene som sender tilbakemeldinger til ytringen om hva som er den riktige beskrivelsen eller fortellingen fra en opplevelse. Som en skytter som skyter inn geværet sitt. Han må prøveskyte, stille inn siktet, prøveskyte, stille inn igjen osv - til han er fornøyd. Og fordi livet er en prosess så forholder vi oss ikke til de samme tingene på samme måte hele tiden. Vi forholder oss på nytt. Igjen som en skytter som sist han brukte våpenet traff midt i blinken, må «skyte inn på nytt» hvis det er lenge siden han har brukt geværet.

Det er vel slik at vi først lærer oss å orientere oss i verden med kroppen. Ordene lærer vi først på et senere tidspunkt. Vi har brukt kroppen til å kommunisere med, men etter at språket kom, blir vi ofte forledet av hva som er det sagte. Vi glemmer hva kroppen mener om det som skjer eller blir sagt. Kroppen kjenner og vet og husker ting der ordenen kommer til kort for å beskrive. Vi er uten språk de første leveårene, men fult ut følelsesmessig utstyrt allerede fra fødselen. Språket er selvfølgelig nyttig å ha, men det er lett å bli henledet til at «det var sånn det var for det var sånn du sa at det hadde vært». Språket og dermed ordene vi setter på opplevelsene, kommer etterpå og er bare et hjelpemiddel til å fortelle, men de er ikke nøytrale, universale eller statiske. De er vel mer sosiale konstruksjoner. Når to mennesker har sett det samme, er det ikke lenger det samme, var det en som sa. Hva betyr det? At vi opplever det vi opplever helt unikt? At det er umulig å forstå et annet menneske fult ut?

Fordi både osteopati og familieterapi forfekter en tanke om at «alt henger sammen med alt» tror vi at kroppen kjenner og husker livet vi lever. Når vi havner i «trøbbel», på en eller annen måte, vil det gi seg utslag både fysisk og psykisk. Dette tror vi skjer med alle, i større og mindre grad. Noen er seg dette mer bevist. Osteopaten merker spenninger i kroppen og kan hjelpe til å sette ord på hva kroppen forteller den har vært igjennom. De fleste kan tenke seg hva det å leve under bekymringsfullt stress kan gjøre med kroppen. Dette kan føre til søvnløshet, stivhet i muskler, sengevæting osv. Dette kan osteopati hjelpe deg med - noen ganger i tillegg til samtaler.

Samtaler handler også om å sette ord på og forstå livet vi lever. Vi tror det blant annet er i prosessen med å finne ordene og å sette ord på ting vi har opplevd, at behandlingen skjer.

Sammen og hver for oss

Veivalgklinikken tilbyr både behandling og samtaler, men selvfølgelig også enten / eller. Begge retningene (osteopati og familieterapi) står godt for seg selv, og er helhetlige, gjennomfundamenterte og forskningsbaserte retninger. Men fordi utfordringene våre ofte har psykiske og fysiske utslag, ser vi i mange tilfeller, at kombinasjonen mellom samtale og fysisk behandling, ser ut til å ha god effekt på mange. Osteopati har den styrken at den til en viss grad både har den fysiske behandlingen og samtalen tilgjengelig. I mange tilfeller er det imidlertid viktig å sette av tid og fokus sammen med profesjonelle samtalepartnere.

Hvordan vi handler, når trøbbel sniker seg inn i livet vårt, er ofte styrt av hvordan vi tenker om årsaken til utfordringene våre og hva som er grunnen. I Veivalgklinikken tror vi at vi sjelden eller aldri helt kan sette fingeren på når eller hvor eller hvorfor vi får de plagene eller utfordringene vi får, men at det ofte er belastinger, bekymringer, kriser og stress over tid som gjør at det til slutt blir «for mye» og vi trenger støtte eller hjelp til å komme oss videre.

Våre erfaring er at det er langt lavere terskel mot å motta hjelp for kroppslige eller fysiske plager enn det er for å søke hjelp for ting som kunne stamme fra psykiske eller følelsesmessige belastninger og «stress». Mange andre land har kommet langt i å avmystifisere behovet for samtale, og frykten for stempler, om at «det er noe med deg» er mindre. Det kan til og med være status å «gå og snakke med noen». Det er dessverre sånn fremdeles at det er mye lettere å gå til legen med vondt i beinet, enn til en «samtaleperson», med vondt i følelsene eller tankene sine. Det er synd og her har vi som klinikk, og som privatpersoner, som også har kjent på at livet innimellom byr på prøvelser, et ansvar for å normalisere behovet for noen å snakke med.

Psykolog + Drammen

Skrevet av Øyvind Iversen, 19. mai 2017

Fra folk som kjenner Google kan det rapporteres at av de som googler for å finne noen å snakke med, ofte går etter "psykologtjenester". De går på Google og skriver «psykolog» etterfulgt med stedsnavn, som i overskriften på denne «artikkelen».

Mange vi møter sier at for dem er «psykolog» synonymt med "samtalehjelp" og er den referansen de har på dette temaet. Det virker som om psykologene har vært gode til å bygge seg et varemerke, spesielt her i Norge. (I andre land har folk andre referanser også). Litt som legestanden har klart å overbevise befolkningen, og politikerne, til å tro at det er èn vei til god helse. Derfor må vi til legen uansett hvilke behov vi har, for at de skal henvise oss videre etter at de har vurdert hva vi trenger for hjelp.

Familieterapifeltet og andre samtaleterapeuter har mye å lære av psykologene på dette området - hvordan få folk til å få øynene opp for vårt felt. I offentlige instanser jobber ofte psykologer, sosionomer, familieterapeuter, vernepleiere om hverandre, og de som oppsøker hjelpen er i liten grad opptatt av hvilken grunnutdanning den de snakker med representerer. De vil heller henvise til om det var fint å snakke med dem eller ikke - hvis de ble spurt. Det passer inn med forskningen som vi er bekjent av, nemlig at det ikke finnes noe evidens som kan vise til at en «grunnutdanning» gjør folk mer eller bedre skikket til å hjelpe folk enn andre.

Jeg vet at familieterapi som utdanning / retning er et mer enn godt nok alternativ for å kunne snakke med folk og at forskning også viser er at det er personavhengig om man finner samtalene gode og nyttige. Det er hvordan vi (terapeuter) klarer å skape en arena for å få til «den gode samtalen». Det er avhengig av mange ting, utdannelse er bare en bitte liten del - kanskje ubetydelig?

Vi i veivalgklinikken ønsker å bevege den forståelsen av at jo større utfordringer eller «problemer» vi har, jo lenger utdannelse må de ha, de som skal hjelpe. Det er nemlig ikke nødvendigvis sånn. En ting som er viktig er at de som skal hjelpe virkelig ser deg og dine behov.

Det er mange grunner til at dette opptar oss. Blant annet hvilke diskurser denne måten å tenke på kan føre med seg. Hvis jeg først må finne ut hva som feiler meg før jeg kan vite hvor jeg kan søke hjelp? Det å begynne å kategorisere mennesker etter hvilke problemer de har, er jo en velkjent måte å tenke på. Det er nok med den at diagnosene kom? Og med diagnosene kommer kategorisering, stigmatisering, objektivisering, generalisering, og sikkert en hel del andre «seringer».

Diagnoser kan være fint på mange måter, spesielt i de situasjonene der individet kjenner seg godt igjen og kan identifisere seg med diagnosen sin, og at de ikke føler det stigmatiserende eller at man føler man må representere den gruppen man er diagnostisert inn i. ( «….det er han med ADHD vet du….») Noen ganger utløser det midler eller åpner forståelser, andre ganger også medisiner.

Men hva med alle de som har det vondt eller vanskelig eller er triste men ikke vet helt hva det gjelder, når det startet eller hva de skal gjøre med det. Vi tror at kunnskapen eller forståelsen blir til mens man snakker og at med samtalen (dialogen) vil kunnskapen endres underveis, hele tiden. Derfor prøver vi til enhver tid og «ikke forstå». Dette oppleves for mange provoserende og rart at vi kan si at vi prøver og «ikke forstå». Vi forstår, men bare i øyeblikket, vi er hele tiden i bevegelse og ny kunnskap oppstår etter hvert som vi snakker.

Våre antagelser om hvordan det er, er ofte til hinder for å forstå den andre. Min kunnskap om angst eller spisevegring kan være nyttig, men kan også være til hinder til å virkelig prøve å forstå den andre. Ikke som han med «spisevegringen» men som det mennesket som sitter der, men hele seg. Det å forstå, blir derfor en motpol som vi prøver å vegre oss mot for hver gang vi tror vi forstår, er det noe annet vi ikke har forstått. Det å vite hva det er som feiler en annen, fører sjelden til hjelp eller endring. Det kan ofte føre til mer hjelpeløshet, mer frustrasjon for nå vet jeg hva som «feiler meg», men hva skal jeg gjøre nå?

Vi ønsker å gå med folk på veien, i møte med sine utfordringer, ved å samtale sammen. Vi får oppleve gang på gang at delt smerte faktisk kan gjøre underverker og gi ballast og forståelse for livet videre.

Når tiden ikke leger alle sår

Skrevet av Øyvind Iversen, 04. mai 2017

Vanskelige eller brutte relasjoner

I påsken leste jeg en bok som heter «Arv og miljø» av Vigdis Hjort. Kort fortalt er det en roman om hvordan familiehemmeligheter kan splitte en familie og om hvordan det går når man ikke snakker sammen lenger og alle kun ser livet fra sin vinkel. Selv om hovedpersonen prøver og forstå hvordan de andre i familien tenker og føler har det lite effekt når de andre ikke vet at hun gjør det. Sagt på en annen måte, noen ganger må man møtes, i samme rom, og snakke om hvordan man tenker eller føler for vite noe eksplisitt om hvordan andre har det. Empati (i meningen hvordan sette seg inn i hvordan andre føler) er en fin og nyttig egenskap men den kan også være begrensende hvis det utelukker at vi snakker med hverandre. Dette er en sterk bok og det er lett å kjenne seg igjen i hvordan mønstre blir til i en familie. Jeg fikk den av min søster.

Mange kommer til Veivalgklinikken med brutte eller vanskelige eller vonde relasjoner. Ofte i kløften mellom generasjoner. Det er ikke så uvanlig å søke råd hvis vi er bekymret for de små barna våre fra 18 år og nedover, men hva med de store barna? Hva når barna blir voksne men fremdeles er noens barn og har det vanskelig i relasjonen til foreldrene sine? Noen gjør det, søker veiledning med noen nøytrale personer til stede, men mange som gjør det forteller nok ikke om det til så mange. Fremdeles er dette ganske tabubelagt.

Mot

Noen ganger er det foreldre som ønsker samtaler med eller om barna sine, ofte er det de voksne barna som ønsker samtaler med de enda mer voksne foreldrene. Folk helt opp til i 90 årene har vi hatt besøk av. De ønsket å snakke om ting som hadde skjedd for 40 – 50 år siden. Noen ganger er det for sent fordi døden tar vekk en vi hadde noe uforløst med, men det kan også være for tidlig. Dette er ofte en prosess som trenger å modnes. Ofte har denne modningsprosessen startet lenge før folk kommer til oss, andre ganger blir den utløst i samtalene hos oss. Uansett kan jeg kjenne på deres utrolige mot! Mot til å tørre å prøve å «gjøre noe med det», tørre og «ikke bare snakke om å gjøre noe med det men faktisk gjøre det», tørre og face det vonde og vanskelige, tørre å få det verre, tørre å si ting som er usagt, tørre og ikke vite hva man skal si, tørre å si noe som kan såre en du er glad i, tørre å stole på prosessen, tørre å stole på seg selv, tørre og ikke stole på seg selv, tørre å stole på terapeuten.

Vinn vinn

Jeg har møtt godt voksne foreldre som sier til barna sine at: «nå må du slutte å henge deg opp i ting som skjedde for hundre år siden. Voks opp og legg bort det der. Nå har du har egne barn å ta deg av». Mange tenker nettopp det og setningen om at «tiden leger alle sår» står ganske sterkt hos oss alle. Min erfaring, personlig og «profesjonelt» er imidlertid at det ikke er noen holdbarhetsdato på følelser, der er vel heller slik at jo mindre bekreftelse og jo mindre anerkjennelse jo lenger holdbarhetsdato.

Hvis vedkommende forelder, i eksemplet ovenfor, hadde klart å lytte til det «barnet» som satt og snakket, det som var 11 år gammelt men i en voksen kropp. Om hun/han hadde orket å sette seg inn i hvordan det måtte det måtte være for barnet, og vokse opp under dets rådende forhold. Da kunne det «voksne barnet» kanskje fått mer ro, følt seg mer sett og forstått og kanskje litt mer anerkjent for at «jo, det var nok ikke alltid greit for deg da du var liten». Min erfaring er at veldig mange barn er villige til å tilgi foreldrene sine for mye, hvis de får ydmykhet, forståelse, anerkjennelse og bekreftelse først.

De (få) gangene foreldrene ikke klarer, å anerkjenne eller være nysgjerrige på hvordan det kan ha vært for barna å vokse opp med dem som foreldre, er dette ofte også en befrielse eller bekreftelse. Kanskje ikke der og da men etter en stund. Noen blir mer frie og slutter å søke bekreftelse og anerkjennelse fra ett sted det aldri vil komme. De voksne barna «går videre» og finner nye mennesker som betyr mest for dem og når de er sammen med de som de trodde betydde mest for dem så kan de klare å ikke bli like skuffet eller såret når foreldrene fremstår akkurat slik de har fremstått så lenge de har kjent dem. Det blir liksom ikke like farlig lenger.

Hvordan få med seg den/eller de andre?

En nisje eller en forse som vi som er familieterapeuter har, er at vi også kan samle og snakke med hele eller deler av en familie, også i flere generasjoner. Det er vi utdannet og spesial trente til å gjøre. Dette fokuset, og involvere hele familien, blir etter min mening i alt for liten grad nyttiggjort seg. Helt uante ressurser står ubrukte fordi de ikke blir aktivisert. Når man samler mange mennesker i et rom vet man ikke hva resultatet kan bli, og når en har det vondt eller vanskelig i en familie, vil det alltid påvirke de andre.

Erfaring viser at mange kvier seg for å spørre om noen vil være med dem til samtale hos en terapeut. Enten som støtte eller fordi det er vanskelig i relasjonen til dem de ønsker å invitere. Grunnene er nok mange.

Noen ganger er det bare å spørre: «Jeg har funnet en terapeut å snakke med og jeg har lyst til at du skal være med, vil du det?» Vår erfaring er at de aller fleste sier ja til en slik invitasjon, om enn noe nølende kanskje fordi mange dessverre har lite eller ingen erfaring med å møte «sånne som oss». Noen ganger føles det vanskeligere og det trenges modning og noen samtaler til før en slik invitasjon føles grei å sende. Noen ganger kommer invitasjonen på SMS, mail eller i brevs form. Noen ganger skriver vi den, på vegne av den andre, og er den som inviterer til en uforpliktet samtale.

Vi kan forberede oss, tenke gjennom og legge til rette for at dette skal bli en åpen og så vurderingsfri samtale som mulig, men vi kan ikke bestemme innholdet. Det må vi gjøre sammen. Alle skal få snakke ut fra sitt ståsted og ut fra sine forventninger, tanker, følelser og sin forståelse – så fordomsfritt som mulig. Det er mange som etterpå beskriver terapeuten mer som en ordstyrer eller en iscenesetter som har regien på form men ikke på innhold. Innholdet blir til der og da. Det som skjer det skjer men målet er at alle skal føle trygghet i så stor grad det er som mulig.

Noen å snakke med?

Skrevet av Øyvind Iversen, 19. april 2017

Når er det «man» har behov for samtaler/veiledning /terapi? Det er et veldig vanskelig spørsmål og det beste svaret er kanskje: «Prøv»! Det andre svaret er vel at dette er svært individuelt. Det er store forskjeller i våre vaner med å snakke om våre tanker og følelser og det er stor forskjell i våre erfaringer av hvordan det var å snakke, de gangene vi har prøvd. Vi i Veivalgklinikken har imidlertid gode erfaringer selv, og med de som kommer til oss, om at når man får til å snakke om det som er viktig for oss, på en måte som føles godt, så har samtalen i seg selv en «helende» virkning.

Men når skal man søke hjelp?

Erfaringsmessig, og ifølge forskning, så søker vi mennesker, hjelp alt for sent. Vi skal liksom klare alt på egen hånd, det er sjelden «ille nok» og «det går nok over». Her om dagen var det en som sa til meg at han visste at han var i et dårlig spor og mente at han fikk holde ut til han ikke greide mer, så fikk han heller sykemelde seg når han var på bunn, for da var han sikker på at det hadde gått langt nok.

Stigmatiserende

Det nok fremdeles dessverre stigmatiserende å motta samtalehjelp. Som et bilde fra osteopatene i Veivalgklinikken som sier at når de får en ny pasient, som er fornøyd, så får de seks nye pasienter. Når ti mennesker går til samtaleterapi så er det kanskje en av ti som i det hele tatt forteller det til noen. Og meg selv i skrivende stund, kan jeg kjenne at det er et ubehag et sted i kroppen når jeg skal skrive at «selvfølgelig har jeg gått og går og har samtaler med «profesjonelle» om ting som livet mitt skjenker meg».

Jeg sier noen ganger som terapeut at jeg har like mye å snakke med folk om når de har det bra som når livet ser sort ut. Jeg tror det er en myte at vi må stå med kroppen langt ned i myra for å ha nytte av å snakke med noen. Noen av de som kommer til samtalene våre sier; «i dag har jeg ikke noe å snakke om» eller mot slutten av samtalen sier at «på veien til samtalen vår hadde jeg tenkt og vridd hjernen men jeg fant ingenting jeg tenkte var verdt å snakke om, men som vanlig var det noe som fant min interesse». Jeg tror samtaler ofte handler om å finne rom, tid og sted til å «gå sakte nok» til at vi gir oss selv muligheten til å kjenne etter hva livene vi lever gjør med oss. Og hvis vi fremdeles ikke har noe å snakke om så kan vi jo snakke om det da….

Forskning.

Jeg har lest forskning som viser at jo tidligere man kommer inn og søker støtte og hjelp, jo lettere og fortere går det før man kjenner at det hjelper eller at man kommer til et «tryggere» sted i livet. Det er jo ikke alltid vi trenger forskning for å forstå verden, men det viser noen ganger at «common sense» fremdeles er godt å ha med seg.

Råd

Hvis jeg skulle gitt et råd eller et ønske for folk ang det å «snakke med noen» så måtte det være at dette burde alle ha tilgang på. Alle mennesker fortjener å ha litt eksklusivt fokus på seg selv! En far jeg samarbeidet med en gang sa etter flere måneder med motstand mot familiesamtaler at dette burde alle familier få tilbud om og det burde være obligatorisk å ta to til tre familiesamtaler i året.

Paradoks

For meg, som jobber med å snakke med folk, og som har gått (ganske) lenge og utdannet meg til å finne måter jeg tror er fine å bruke får å få til «den gode samtalen» kan det noen gang virke selvfølgelig at det å «lette på trykket» er det man skal gjøre når livet føles vanskelig. Det at det å snakke med en terapeut er så fremmed for så mange er lett å glemme men samtidig et personlig paradoks fordi jeg ofte selv bruker lang tid å komme på at «dette må jeg snakke med noen om».

En kort historie

Søsteren min ringte meg her om dagen og takket for en samtale vi hadde hatt. Der og da husket jeg egentlig ikke at vi hadde snakket om noe spesielt sist vi møttes men etter hvert som hun snakket begynte det å demre at vi hadde hatt en samtale om jobben hennes, om stress og om å ikke slite seg ut. Det hun ville fortelle var alt det som hadde kommet ut av samtalen. Alle grepene hun hadde gjort, hvilken respons hun hadde fått på jobben og hva det hadde gjort med henne og hennes aller nærmeste. Hvorfor forteller jeg dette? Jeg vet ikke helt men tror det handler om at når vi ikke deler våre bekymringer eller tanker vet vi heller ikke helt hvordan de ser ut før de kommer ut i «lyset». Det, og det at man ikke kan vite om eller hva fra en samtale som er viktig for den andre.

Nøkkel

Det er i samtalen at svarene, håpene, løsningene og mulighetene ligger. Det er ofte slik at det ikke er løsninger på de situasjonene vi står oppe i, og noen ganger har vi prøvd og tenkt og gjort det meste for å komme oss ut av det vonde. Det som vi kanskje ikke har prøvd er å snakke om det vonde på en annerledes måte.

Hva som er annerledes må man finne ut sammen, men nysgjerrighet er nok en «nøkkel». En nysgjerrig samtalepartner og en nysgjerrighet på seg selv. Det å utfordre det bestående, undre seg over egne reaksjoner, kjenne etter hva livet gjør med oss, invitere med oss noen av de som står oss nære inn til samtalen, øve seg på å lytte til seg selv og andre.

«Den gode samtalen»

Målet tror jeg ikke alltid er å vite hva man skal snakke om men mer hvordan man kan snakke. Det er det «den gode samtalen» handler om, tror jeg,

å få til en blanding av å lytte til hva den andre sier og å skape en måte å snakke på som gjør at man har lyst til å snakke mer.

Så flink du er !

Skrevet av Øyvind Iversen, 31. mars 2017

På første foreldremøte, noen uker etter skolestart, fikk vi foreldre beskjed om to ting:

«Vær lojal til skolen og ros barna dine!»

Ros av barna er viktig, det er noe alle er enige om. Opplest og vedtatt. Flinke foreldre vet dette, og gjør det så mye de kan. Lærere vet det også, og setter rosingen inn systematisk. Om det er direkte ros som «nå var du flink», eller indirekte ros, som elevsamtaler med foreldrene eller karakterer.

Selv kan jeg høre meg selv si til barna mine «så flink du var nå som…..» Da blir de ivrige etter å vise meg andre ting de kan, de vil jobbe enda hardere for å bli enda flinkere slik at de kan få enda mer av den gode oppmerksomheten og anerkjennelsen.

Hva er det som egentlig skjer når vi roser? Er det en bakside av den «rose- malte» medaljen? Hva skjer når man roser helt vanlig og naturlig adferd? «så flink du er som spiser opp maten din», «så flink du er til å gå på do». Er dette helt problemfritt? Får vi det resultatet vi ønsker når vi roser barna våre? Kan det ligge skulte eller utilsiktede konsekvenser av dette?

Min erfaring er at når vi roser så setter vi også standarden på hva som er viktig i livet. «Så tynn du har blitt», «så sprek du er», «så flink du er til å lage sunn mat». Ros blir da også en normbærer og speiler holdningene våre.

Ett dilemma ang ros kan være at barn, store og små, blir gjort avhengige av oppmerksomhet den gir. «Se her pappa», «se nå mamma», se på meg, se på meg, se på meg. Vi voksne lager oss et system der gjør barna avhengige av en tilbakemelding fra oss. Og ikke en hvilken som helst tilbakemelding – men en positiv en.

Noe av det skumleste med dette er at vi voksne får en voldsom definisjonsmakt over barna våre. Vi kan drepe kreativitet, mangfold, og annerledeshet. Hvis en lærer som har gitt i oppgave og «tegne huset ditt», og samtidig skal bekrefte at alle tegningene var fine, eller at alle tegnerne var flinke, så er jo det for det første mest sannsynlig løgn. Men viktigere at det er en helt unødvendig tilbakemelding. Arbeidet må ikke vurderes! Barna selv vet hvem som er flinke og hvilke tegninger som er fine- og tegninger og tegnere kan være veldig mye annet en fine og flinke. På denne måten begynner vi tidlig å forsterke prestasjoner, mens den gode følelsen barnet hadde mens tegningen ble til- forblir ukommentert.

En annen bakside av ros kan være når barna ikke gjorde det like bra som sist, men allikevel blir rost opp i skyene. Både barnet og den voksne vet hva den voksne har rost barnet for tidligere. Hvordan kan barnet forstå dette? Vil ikke barnet bli forvirret? Jeg har to gode venner som er lærere på videregående skole som uavhengig av hverandre forteller om det de tror er et resultat av «for mye» positiv forsterkning og ros. Mange av de ungdommene de treffer på idrettslinjene de jobber på, er i beste fall gjennomsnittlige. Men selv tror mange av dem at de er drit gode. Mange av dem har lite tæl og pågangsmot, og motivasjonen daler når de blir utsatt for dårlig vær, kulde, eller utfordrende oppgaver, eller noe som er «kjedelig». Dette er barn/ungdommer som selv har valgt å gå på krevende linjer. De har sett på seg selv som flinke og motiverte. Dilemmaet disse lærerne møter ligger blant annet i at det også er et premiss om at ungdommene skal ha et realistisk syn på seg selv. På den andre siden er det trist å skulle være den som er party killer og forteller en ungdom som strutter av ungdommens udødelighet, virilitet og pågangsmot, at egentlig så er de er nokså middelmådige.

En annen side er hvordan du skal rose en som er dårlig? For ja, det finnes en hel haug med unger som er drit dårlig i fotball, bandy, lesing, tegning, musikk og masse annet. Da stiller det krav til de voksnes rosing for å gjøre den troverdig. Etter hvert som barna vokser opp vil de bli mer og mer avhengig av tilbakemeldinger fra omgivelsene. De første skuddet er gratis, etter det er vi i et livslangt avhengighetsforhold til en positiv bekreftelse fra omgivelsene. Noen blir mer preget enn andre. Det kan bli vanskelig å selv definere om man er bra nok, eller om man er fornøyd med egne prestasjoner eller tåler egne feil, hvis det er andre som har definisjonsmakta. Når noen skal dø, er det få som innerst inne bryr seg om hvor «flink» den døende var? Blir de ikke vurdert mer etter om de var snille, gode, omtenksomme, varme, tilstedeværende, glade, morsomme, omsorgsfulle osv. Endrer idealet seg fra når vi ser døden eller sykdom i hvitøyet: Hva ville skjedd hvis vi levde mer som om det var vår siste dag? Hva ville vi gjort annerledes?

Kan rosing i sin ytterste konsekvens lære barn til ikke å «kjenne etter», men presse kroppen videre og neglisjere motstanden den viser og signaler den gir. Når barnet har begynt på fotballtrening må de møte opp, ellers får du ikke like mye spilletid som de andre. Man får ikke selv bestemme om man har lyst og ikke, eller om man er sliten fra en lang skoledag. Det kom for en stund siden en ungdom for å prate med meg. Vedkommende hadde akkurat blitt plassert i fosterhjem og så sliten ut etter uker og med uvisshet og flere flyttinger, også ett kort opphold på institusjon. Dette hadde medført et høyt skolefravær. Da jeg spurte hvordan ungdommen hadde det, ble vedkommende blank i øynene og innrømmet at» «jeg føler meg helt utslitt og vet ikke om jeg orket mer». Da jeg ba vedkommende: vær forsiktig med seg selv slik at du ikke bukker under for de enorme påkjenninger du har vært utsatt for og pass deg slik at du ikke presser deg for langt. Da kom tårene stille trillende nedover kinnene og det ble vanskelig å svare. Dette tror jeg ikke er et enestående tilfelle. Er vi med på å lære barna at å presse seg nesten er viktigere enn alt, så lenge blodpumpa går er det bare å kjøre på. Jeg har samtaler med vedkommende nå, og det gikk jo bra, 10 klasse ble gjennomført med veldig gode karakterer. Spørsmålet er bare om det vedkommende lærte var at det lønte seg, så lenge det gikk bra.

Jeg tror det er barn, som nå er voksne, som lider under dette. Voksne jeg møter i terapi eller privat som sier de bare MÅ presse seg. De har en indre stemme og en egen «drive» som holder dem i gang og får dem til å tenke at «dette bare MÅ jeg». Voksne som blir «utbrent» tror jeg i mange tilfeller har vært barn som hele tiden har blitt lært opp til at det å pushe seg, utfordre seg, trene, gjøre lekser, få gode resultater, vise at de er flinke. Enten det er i mangel på anerkjennelse eller de har blitt slaver for den. Dette kan fremme mennesker som mye av tiden lever «på bekostning av seg selv». Vi kaller det livsstilsykdommer, men er det ikke et resultat av at vi streber etter å være flinke og gjøre det omgivelsene forventer av oss? Mange jenter/kvinner jeg møter sier til og med at de har fått et syndrom. De kaller det «flink pike syndromet». En utfordring som speiler denne tilnærmelsen, er den ukritiske ideen om at idealet «flink» er på førsteplass av idealer vi streber etter.

I spørsmålet om rosing tror jeg vi kan møte barna våre og omgivelsene våre på andre måter enn å rose for å gi bekreftelse og anerkjennelse. Rosing forholder seg i stor grad til tanker og handlinger og i liten grad til følelser. «Flinkhet» kan være viktig, og det er godt og oppleve mestring, men vi blir avhengige av bekreftelse og positive tilbakemeldinger, og «flinkhet» er flyktig. «Flinkhet» kan alltid tas fra deg. Om du er best i noe kommer det alltid en kødd og overtar tronen og blir flinkere enn deg. Ros gir ikke automatisk en god selvfølelse men i beste fall selvtillit. Det at du er flink i èn ting behøver ikke bety at du er flink i noe annet, og da er du jo like langt. Utfordringen, tror jeg, er å tørre og fjerne mest mulig av egne vurderinger fra samtalene og tilbakemeldingene være til barna og hjelpe dem til selv og vurdere egne prestasjoner.

Gruppetiltak

Skrevet av Anne Lise Lystad og Øyvind Iversen, 14. mars 2017

"Jeg er nok den eneste som har det sånn! " Tanken har nok slått de fleste. Det er underlig det der. Er det en ting man er helt sikker på, uten å ha sjekket det ut med andre, så er at man helt klart er den eneste i hele verden som kan ha slike tanker og følelser som man har.

Da kan ofte utfallet bli at man holder det for seg selv. På magisk vis håper man at det forsvinner. Vår erfaring er at mange ungdommer og voksne får en aha-opplevelse når de blir med i en gruppe. Terskelen for å bli med er stor, for man tror at man egentlig er alene om å føle det som man gjør.

Men først, hvorfor samles i en gruppe. Kan man ikke bare gjøre som de fleste å komme alen? Det er vanskelig å beskrive fordelene og forskjellene som kommer i en gruppe. Det avhenger av så mange ting - men det burde prøves. Delt smerte er halvert smerte, lyder et utrykk. Likevel er ikke det å dele ens smerte en selvfølge. Mange holder tunge tanker for seg selv. Frykten for at andre nettopp ikke kan forstå, kan gjøre at man holder det for seg selv og håper det viskes ut med tiden. " Mennesket er menneskets helsekilde" har Per Fuggeli uttalt (professoren i sosialmedisin, Nrk Oktober 2012,), og kanskje er det slik at i selve møtene mellom mennesker, når vi virkelig lytter til hverandre, slik vi legger til rette for i våre grupper, så kan det som er smertefullt få et utrykk.

Det er få ting som kan oppleves mer meningsfylt enn å være sammen med andre mennesker og føle seg sett, hørt, forstått og ikke dømt! Man kan bygge seg vennskap for livet i slike grupper. Vi snakker av erfaring. Noen ganger finner man ut at det er andre som har eller har hatt det akkurat som deg. Det er ofte en god trøst, selv om det kanskje ikke løser noe der og da.

Den største fordelen med grupper er at vi kan bruke hverandre. Lytte til hverandre, snakke med hverandre og dele historiene våre med hverandre. Det er dette som er magien i en gruppesamtalen – de andre i gruppen.

Måten vi ofte gjør det på er at vi øver oss på å dele historier fra livene våre mens de andre i gruppen lytter. Etter at èn har fortalt noe vil de andre få muligheten til å si noe om hva de har hørt. Det er alltid frivillig om man vil fortelle eller hvor mye man vil fortelle, men alle blir oppfordret til å dykke inn i sitt eget liv- og fortelle fra dykket.

10 % fraværsregelen på videregående skole

Skrevet av Øyvind Iversen, 14. september 2016

Som mange har fått med seg er det nå innført 10 % fraværsregel på videregående skoler i Norge. Etter flere år med negativ utvikling, mye fravær og høyt antall av «drop outs», har både skoler og myndigheter brukt mye tid og energi på prøve å snu den negative trenden. Skoleminister Røe Isaksen har kommet med det, som myndigheter ofte gjør når tallene ikke går i den retningen de ønsker, nemlig pisken. Er ikke det litt forutinntatt å tenke at alle de som er borte fra skolen er borte fordi de skulker? For det er jo dem de er ute etter å stramme opp.

Fastleger uffer seg over at de får ungdommer inn på kontoret sitt som har vondt i hodet, forkjølet eller er kvalme. Helt vanlige og ufarlige ting som man ikke må til legen for men som barna gjør for å sikre seg «gyldig fravær». At dette er misbruk av tiden legen kan bruke til å hjelpe de som virkelig er syke er èn ting, at Røe Isaksen ser ut til å bry seg lite om legene sin frustrasjon over dette er en annen, men hva er det vi lærer barna våre av en slik regel?

Allerede stressede elever, har fått ett nytt stressmoment å bekymre seg over. Fraværsregelen glemmer, og forholder seg ikke til, hva som skjer hvis/når man er hjemme fra skolen. Men er det egentlig ikke interessant? Les dagens «Si Det» i Aftenposten så får dere høre en ung gutts tanker om dette.

Jeg møter ungdommer som allerede har gått et år og gruet seg til at denne regelen skulle komme. Dette er barn som allerede er skoleflinke, pliktoppfyllende og ambisiøse elever som har et mål med skoletilværelsen sin, lenge før Røe Isaksen kom på banen.

Igjen kommer vi inn i en polemikk om hva som er best/viktigst i livet. I følge en videregående skole jeg har snakket med har de foreløpig merket en nedgang i fraværet på skolen. Så fint, kan man tenke, dette funker jo bra som bare faen. Endelig en kunnskapsminister som får til ting! Men er det noen haker her? Er det noe vi går glipp av? I en verden full av «utbrenthet», spiseproblemer, angst, søvnproblemer osv. Er det noen som tror at det å hele tiden skulle prestere, strekke seg, ha forventinger – fra seg selv og – omgivelsene, karakterjag, kroppsfokuset, motepress, vennepress, påvirker hvordan vi har det?

Vi lever i ett typisk symptom samfunn. I istedenfor å se bak symptomene setter vi inn en motkraft for at symptomene skal forsvinne eller ta en annen form. Hvis symptomet forsvinner er vi fornøyd og tenker at dette var vellykket.

Istedenfor og «true» og skremme elever på skolen, hva blir gjort for at det er så spennende, interessant og trygt å være der slik at fraværet synker eller forsvinner av seg selv? Her vet jeg det blir gjort mye rundt om på skolene men vil fokuset på dette bli mindre når fraværet synker.

Det er så mye vi skal lære og det å være flink og pliktoppfyllende og ha lite fravær er bare noen gode idealer å ha med seg, men hva med det å ta vare på seg selv! Ikke presse seg til ting du ikke orker! Bli kjent med kroppen sin! Bli kjent med psyken og følelsene sine! Kjenn etter hva stress, press, konflikter, vonde opplevelser, vanskelige hjemmeforhold, vanskelige venneforhold, gjør med deg!

Disse «egenskapene» står i omvendt proporsjonalt med idealene vi i hverdagen lever etter og i et langt liv, hvor mye betyr dette fraværet egentlig?

Fraværsregelen er med på å jage de som allerede jager seg selv. Langtidseffekten ved dette er det ingen som vet noe om. Dette er mitt lille varsku mot å hele tiden presse videre. Spesielt når det går mot ungdommer som i så stor grad allerede er presset fra før. Og enda mer spesielt når det går mot en gruppe mennesker som kanskje er i sin mest sårbare periode i livet.

Røe Isaksen har sikker ambisjoner om å bli husket som han som snudde fraværet på de videregående skolene. Tenk om han blir husket som den som la enda mer press på de unges skuldre enn de allerede har fra før. Den som gjorde at enda flere barn fikk ulike lidelser som følge av mer stress.

Hva med å holde nysgjerrigheten oppe og lure på hva skjer når ett barn går hjem tidlig en dag eller lar være å komme på skolen en morgen. Det er lett å kalle det skulk men det er bare èn måte å forstå det på. Hva å kalle det kvalitetstid? Hente energi? Avkobling? Flytte fokus? Kritikk av det bestående? Når man strammer tøylene er det lett å vite hva som skjer, nemlig mer av det samme, men hvis man slakker tøylene da er det ingen som vet hvor man kan ende.

Tro

Skrevet av Iren Iversen, 28. august 2016

Ja, jeg tror, virkelig tror. Jeg vet også,langt inne i meg vet jeg. Jeg tror som menneske, men sjela mi vet. Jeg snakker ikke om relgion, eller noe relgiøst. Jeg tror på det gode i mennesket. Relgion gir oss ikke noe valg, det låser oss i menneskestyrte fastlåste mønstre. Tro gir oss muligheten til å velge. Velge vårt liv og skape vår egen historie. Formålet med livet er jo å finne vårt eget potensiale. Det ligger i valgene våre om vi vil utnytte det eller ikke.

Hva gir oss styrke til å velge det som er best for oss som menneske, og ikke bli styrt av samfunnets krav til vellykkethet og fasade. Jeg tror at hele nøkkelen ligger i kjærligheten til seg selv. Det er viktig å styrke vårt eget ego. Egoet handler om å bygge opp sin egen selvfølelse, slik at man kan stå opp for sine egne gode valg. Egoisme er noe helt annet. Det blir resultatet av at man ikke har bygget opp sin egen selvfølelse. Da vil alt på jorda handle om å få bekreftelse om at man er flink nok. Og man blir dermed ofte oppfattet som selvsentrert på en tappende måte for omgivelsene.

I går var jeg og handlet i en matbutikk i Drammen. En fantastisk varm og åpen gutt begynte å prate med damen i kassen. «Er det ikke interessant hvor forskjellig kundene pakker maten i posene sine, det sier så mye om personligheten deres», sa han smilende. Jeg hang meg på samtalen og sa:»Hvordan pakket jeg da?». Da svarte han lurt: «rotete». Vi begynte å le begge to og jeg svarte:»Det er kanskje fordi jeg hater å bli fortalt hvordan og når jeg skal gjøre ting?». «De verste personlighetene er de som skviser den skjøre purra i posen. De tror jeg er skikkelig usympatiske», sa han. Da tenkte jeg i mitt innerste, «heldigvis er jeg forsiktig med purra!»

Fy fillern, så viktig det er å være åpen i livet. Åpen for at det finnes ting som vi ikke kan bevise og forstå. Det å være åpen,faktisk åpner så mange porter i livet. Sånn som dette møtet med denne gutten som varte i enda 20 energirike minutter. Det viste seg at han var psykologiutdannet. Jeg begynte lidenskapelig å fortelle om hva jeg tror på. For å få han til å forstå min tankegang, ga jeg ham innsyn i min tro på at vi mennesker har to helt forskjellige hjernehalvdeler. Den høyre hjernehalvdelen som representerer den følsomme, kreative ,kloke hjernehalvdelen(nemlig sjela vår)og den venstre hjernehalvdelen som representerer den strukturelle, rasjonelle og intelektuelle siden(nemlig menneskerollen vår). Han så på meg med store øyne og ett lite sekund lurte han på hva som var best. Han tok seg fort inn og svarte klokt:»Selvfølgelig, det er viktig med balanse av de to hjernehalvdelene». «Akkurat, du har skjønt det», skrek jeg nesten, da jeg ikke klarte å holde igjen min glede over å møte forståelse.

Jeg begynte å snakke om energier. «Vent litt», sa han da og ble skeptisk.» Hva mener du med energier?». Og akkurat da skjønte jeg at jeg ligner på hans gale mor som hele livet, og inn med morsmelken har prøvd å overbevise sønnen om den såkalte alternative verden. «Jeg hater det», sa han. Jeg fortet meg og sa: «men har moren din også inntatt en offerrolle ?». Da så han bare på meg uten å svare. For å fange hans oppmerksomhet igjen, sa jeg: «Det er ikke verre enn å tro på kvantefysikk. Den eneste måten å komme i balanse på, er å bli bevisst hva vi mener med balanse eller ubalanse. Det er viktig å tro på at hemmeligheten i å ha et godt liv ligger inne i oss selv og ikke utenfor oss selv. Det som skaper sykdom er det at vi ikke klarer å beskytte oss mot omgivelsenes krav om å tilpasse oss noe vi ikke er. Vi må lytte til vår egen mavefølelse og intuisjon, nemlig sjela vår. Det er ved å stå opp for oss selv, vi blir trygge og glade. Dette er nemlig forsket på», hørte jeg meg selv si. Jeg hater å bruke ordet forskning, som tilhører den rasjonelle verden.» Det er ren logikk», fortsatte jeg å si. «Det vi mennesker er lært opp til å tro er intelligens, er i mine øyne ødeleggende for det naturlige og kloke i mennesket, nemlig intuisjonen».

Den kloke gutten måtte løpe for å møte broren sin,» Hvordan finner jeg deg», ropte han. «Du finner oss på veivalgklinikken.no «,ropte jeg tilbake.» Gleder meg til å høre mer om dette», sa han overbevisende. Jeg tenkte inne i meg når jeg syklet bort: Du skjønner at moren din er nok ikke så gal som du tenker, hun er bare ikke blitt bevisst at hemmeligheten ligger inne i oss og ikke utenfor oss.

Hilsen den gale, åpne osteopaten IREN

«Hjelp - jeg har fått angst»

Skrevet av Øyvind Iversen, 08. mars 2016

Ukentlig kommer det personer for å snakke med meg om noe som de beskriver som «angst». Noen har fått diagnosen fra en lege, eller en venn, noen har selvdiagnostisert seg fra Google. Så kommer spørsmålet: «er dette noe dere kan hjelpe meg med?»

Min første respons er at jeg har lyst til å rope «JA». Men i mitt «politiske korrekte terapeuthode» må jeg moderere meg av flere grunner. Kan noen hjelpe noen andre mot eller med plager eller utfordringer de opplever? Kan jeg hjelpe alle som opplever «det samme» bare fordi jeg har hjulpet andre i lignende situasjoner? Og hvis jeg sier «JA», så er jeg redd jeg også bekrefter at «angst» er noe konkret – som finnes.

En annen side er at vi tror vi snakker om det samme når vi snakker om angst, men hva er angst for noe egentlig og er det likt for alle? Er det èn måte å komme seg over eller dempe angsten på? Hvem er best egnet til å hjelpe til med dette? Er det noen profesjoner eller kurs eller metoder som er superior en annen?

Men først, hva er angst?

Som om jeg vet det. Jeg tror det er mange måter å tenke om angst på. Også som at dette ikke «bare» er en diagnose som forsøker å forklare de fysiologiske og psykologiske likhetene ved denne tilstanden og som deretter forklarer hvordan man skal komme ut av det. Mange nettsteder og mange andre fagfolk kan mye bedre enn meg forklare og beskrive det som skjer, og grunnene til det. De som leter etter dette, kan slutte å lese og heller Google videre. De som er nysgjerrige på en litt annerledes respons på dette begrepet, inviteres til å lese videre.

Selv om det er mange likhetstrekk er det også selvfølgelig individuelt hvordan man kan få dempet eller «bukt» med ubehaget. Noen får medisiner og andre klarer seg fint uten. Jeg personlig tror på «samtalen» og «møtet» mellom «den som kommer for noe» og den de kommer med det til. Jeg tror det er avgjørende for hvordan man kan nærme seg en persons utfordring. Det gjelder angst som med alle andre varianter av trøbbel.

Mange tenker at angst er et symptom (som hvilken som helst andre symptomer) slik som at noen tisser på seg eller ruser seg eller mister nattesøvnen når de får det vanskelig, andre «får» angst. Jeg tror ikke at angst er noe du er eller noe du har, men noe som kommer på besøk innimellom. Noen ser den også som en venn som vil beskytte deg.

Noen grunner til angst…

Angst kan være at livet, på en eller annen måte, har gjort at det «ble for mye», det kan være en smerte som kom akutt, eller at den kom snikende over tid – at det ble for mye for lenge, at det har vært for stor belastning, at man har kjent på avvisning over tid fra noen som betyr noe for en, at man føler seg alene, at det er «ingen som forstår meg», eller det er ingen som «ser meg», jeg lever på bekostning av verdiene mine, jeg lever i konstant frykt for meg selv eller noen jeg er glad, jeg lever i en relasjon som ikke gjør meg godt, jeg synes det er vanskelig å ta inn over seg livets premisser.

Denne «listen» er ikke ment å være uttømmende, men ment som en «forklaring» på hvordan forstå noe som mange føler er lammende og uforklarlig. Jeg tror ikke «angst» bare er inni deg, men at det oppstår i relasjon til noen andre. Dette på tross av at det er personen selv som kjenner det og opplever det.

Følelsen av å ikke bli forstått kan nok ofte forsterke angstfølelsen. Det kan være vanskelig å finne selve «årsaken» til den og personlig tror jeg at når vi leter «for mye etter den» og allikevel kanskje ikke finner svarene, kan det være selve letingen, eller måten man leter på som kan være utfordringen. Det er ikke nødvendigvis en logisk sammenheng mellom forklaringen på en utfordring, og løsningen på den.

Hvordan får man angst?

Hvis dette er noe man «får», tror jeg det er mange «innganger» til å få «angst» og jeg tror det er enda flere «utganger». En fellesnevner, tror jeg, er følelsen av at det er «ingen som riktig forstår meg helt eller som vet hvordan jeg har det» og at du kanskje ikke helt gjør det selv heller. En nevner som mange kanskje vil være enige i, er at det kan hjelpe å snakke med noen. Noen som har tid, interesse og evnen til å lytte til det du har å si. Å føle seg forstått og lyttet til, tror jeg, er noe av det viktigste, egentlig hele tiden, men kanskje ekstra viktig når vi har det trøblete.

«Dette er ikke farlig»

Mange vi si at dette ikke er farlig og at det skjer bare i hodet og kroppen din. Vi mennesker har det ofte med å knytte logikk til situasjoner vi kommer i, med den tanken om at hvis vi får til det, er det lettere å holde ut. Vi har fra vi ble født trent, og blitt trente, til å prøve å forstå livet vi lever. Jeg personlig tror det er en illusjon i seg selv.

Logikk

Det å «dytte» logikk inn på en person som til de grader opplever at kroppen og tankene løper løpsk med dem, kan være et nytt «overgrep». Det er selvfølgelig viktig at man får vite at det de opplever ikke er dødelig, men det er ikke logisk å ikke kunne kjøre gjennom en tunell man har kjørt gjennom hundre ganger før, det er ikke logisk å ikke klare å være i sosiale sammenhenger som man har vært i tusenvis av ganger før, det er ikke logisk at når man tenker en tanke eller får en spesiell følelse så skjer det uforklarlige ting med kroppen. Kanskje fordi dette ikke handler om logikk? Kanskje det handler mest om kroppslighet, følelser, relasjoner, tanker og de tingene som man ikke helt kan forstå. Kanskje til og med det å prøve og forstå det kan være med på at man ikke forstår?

Hva skjer i samtalene på Veivalgklinikken?

Uansett «lidelse» (les smerte, savn, trøbbel osv) bruker vi mestepartene av tiden til å snakke om livet. I nåtid, fremtid, fortid, i fantasien, i hypotetisk perspektiv, om drømmene, om holdninger og tradisjon, tro, overtro, om kultur og ikke minst relasjoner. Og masse annet. Vi har ennå ikke funnet noe vi ikke kan snakke om. Det er nok mer måten å snakke om ting på som er avgjørende for hva som kan kjennes greit å snakke om. Vi har fokus på at den som kommer skal med egne ord få snakke om det de vil snakke om. Og når de ikke helt vet hva de vil snakke om – så snakker vi om det.

Ord

I samtalene har vi fokus på hva ordene vi bruker betyr for den som bruker dem. Jeg tror at jo mer som står på spill jo viktigere er ordene våre. Ordene blir på en måte ett «verktøy» for å beskrive tankene og følelsene våre, en måte å løfte det opp til en bevissthetsnivå og snu og vende på dem og bytte ut og finne nye og mer dekkende. I vår (Familieterapien og ICCP) samtale ånd, er vi opptatt av hva ordene vi bruker gjør med oss, og vår forståelse. Vi prøver å «dykke» inn i ordene for å oppdage hvor de kommer fra, finne nye betydninger, og se om det finnes ord inni ordene, som kanskje gjør at vi igjen finner ny forståelser.

Ingenting er statisk, heller ikke ordene og vi forholder oss til dem på nytt og på nytt. Hvis jeg skulle spurt deg om hva du tenkte om en du var veldig glad i, kan ordene du ville ha brukt vært annerledes den ene uke til den neste. Det er noen som sier at: «vi lever livet etter de fortellingene vi fortelle om oss selv». Om det er sant er ordene vi bruker utrolig viktig!

Dynamitt

Hva hvis vi tenker at ordet «angst» var en stor stein. Hva skjer hvis vi borer et hull og putter en dynamitt kube inn i steinen og sprenger det i fillebiter. Hva hvis vi plukket opp alle de mindre steinene som ligger strødd rundt etter at sprengingen hadde lagt seg og sett hvilke ord som sto på de små steinene og som før utgjorde den store steinen.

«Har du hjulpet noen ut av det?»

Det «kjedelige» og «korrekte» svaret er at jeg tror ikke det er vi terapeuter som hjelper noen ut av «angst» lidelser eller andre lidelser for den saks skyld. Det er selvfølgelig «bad for business» å si det, men det jeg prøver å si er at dette kan du greie selv, men alle trenger noen som «heier på dem», ikke minst når det er som tyngst.

Det betyr ikke at terapeuter er overflødige, for jeg tror at når trøbbel har kommet inn i livet vårt ser vi ofte færre og færre muligheter. En terapeut, som du finner kjemien med, kan hjelpe til med å få deg «over en kneik» og se nye muligheter, lete sammen etter «lys i tunellen», invitere inn «støttepersoner» og forsøke å få til den «gode samtalen». Det er viktig å huske på, allerede nå, hvis du kjenner deg igjen i at du lurer på om du eller noen du kjenner tenker å oppsøke hjelp, at det er du som gjør jobben. Det er du som er i livet ditt, samtalene finner sted en gang i blant og skal være som inspiratorer, en pause, en som fader utover, en støtte, en som er nysgjerrig på deg og som holder deg oppe eller i fokus, en som venter til du har gjort deg nye erfaringer, en som prøver å forstå, en som ikke dømmer deg.

Men også «ja». Jeg har fått lov til å treffe og følge flere som beskrev deres utfordring som «angst». Jeg ser det som et privilegium å få lov til å være med på disse «reisene» i livene deres.

«Mannegruppe»

Skrevet av Øyvind Iversen, 19. januar 2016

Hvorfor: Det er i tiden mange utfordringer vi som menn, fedre og voksne står ovenfor. Vi skal beherske det meste; jobb, karriere, kjæresterollen, barna, ta vare på oss selv, holde vekta, ikke drikke for mye eller for ofte, holde hus og hjem og bil i orden. Bare å tenke på alle kravene kan ta pusten fra de fleste.

Dette er for de som: vil treffe likesinnede, snakke med andre menn om hvordan det er å være mann, dette er en gruppe for deg som opplever at det å være mann eller pappa kan være utfordrende og føler at du, innimellom eller ofte, kommer litt til kort. Gruppen er ment som et fora for å møte andre i lignende situasjoner, dele tanker og situasjoner, utfordringer, frustrasjoner og til og med følelser (!) rundt det å være en mann / far/ forelder i hverdagen. Her vil det være kvinnefritt (med mindre vi bestemmer oss for å inviterer en gjestterapeut en av kveldene).

Inntakskrav: ingen utover å være mann

Fokus i gruppesamtalene: Temaer vi vil snakke om vil vi finne sammen! Det er ikke fastlagt på forhånd men vi vil snakke om hva du er opptatt av, men til inspirasjon kan vi kanskje nevne noen; gleder, sorger, oppdragerrollen, samfunnskrav, bekymringer, hva er bra grenser, samarbeid med de du trenger å samarbeide med, dine og mine barn, gode løsninger på samliv, holdninger, osv, denne listen er absolutt ikke uttømmende men ment som en invitasjon til å dra i gang en samtale. Vi er opptatt av hvordan du har det.

Kompetanse: Gruppeleder er klinisk sosionom, familieterapeut og veileder (Coach) og har lang erfaring med arbeid med familier som har vært i «trøbbel» blant annet gjennom å ha veiledet familier som har tatt imot hjelp fra barnevernet.

Hvor mange og pris: Gruppen vil være på 5-7 personer og koster 1900 kr for seks gruppekvelder.

Når: Første samling er tirsdag 23. februar. Det blir servert kaffe og te, frukt og taushetsplikt.

Hvor: Vi møtes i Nedre Storgate 43. I Drammen sentrum

Påmelding: på mail: oyvind@veivalgklinikken.no

Velkommen!

Vennlig hilsen

Øyvind Chr. Iversen, Veivalgklinikken a/s

Forbilde

Skrevet av Øyvind Iversen, 16. november 2015

Jeg har fått sønnen min som forbilde. Egentlig trodde jeg det var meningen at det skulle være omvendt. Ikke ett vondt ord om den andre sønnen, men akkurat nå er det den yngste i fokus. Ved å følge ham og være nysgjerrig på ham, lære av ham, lærer jeg også noe om meg selv. Det herlige fraværet av logikk som sikkert både skyldes umodenhet men også mindre grad av (foreløpig) påvirkning fra voksne og en «fri sjel» som kona mi kaller det. Når han skriver, er han mer opptatt av hvor det er plass, enn i hvilken rekkefølge bokstavene står. Han kan skrive en hel side med bokstaver og henrykt spørre. «Pappa, hva står det?»

Han er vanskelig å «oppdra» for han har sin egen logikk, ordenen våre betyr noe annet for han og omvendt. Han har sine egne mål og sine egne måter å se livet på. Her om dagen spurte han meg; «når jeg er verdensmester i snowboard, hvor gammel er jeg da?».

Dette året har jeg valgt å ta enda et år med videreutdanning. Jeg blir tvunget til å lese bøker skrevet av Shotter, Wittegenstein, Bakhtin og andre som forfekter «spontanitet», «sanselighet», «være til stede», «med hele seg», «være nysgjerrig», «ha fokus på det enestående», «samskapning», «aboutness» og «withness» og alt hva det nå er. Det må da være et paradoks at vi trenger filosofer, språk forskere og vitenskapsmenn, som (ofte) på det mest uforståelige vis, skal fortelle oss at vi skal være alle disse tingene, disse tingene som jeg til daglig ser i mitt barn!? For i hverdagen min går den naturligste vitenskapsmann blant dem alle, med et vitenskapsmannsnavn verdig, nemlig «Million».

Million, eller Milli som vi kaller han, har siden han var ca tre-fire år, fra han kunne snakke hele setninger, kunnet snakke med magen sin. Han sier «pappa, hør på magen min om han vil legge seg», og noen ganger vil magen det, andre ganger ikke. «Hør på magen om han vil ha godteri» og selv da er begge alternativene mulig selv om den som regel er tungt på den ene siden. Det er flere og flere som mener at det kan komme viktig informasjon fra mageregionen, men den er ofte blitt betegnet som upålitelig, og mindre anerkjent kilde og hente informasjon fra, enn andre kilder som f.eks Google eller hoderegionen. Hvor et lite barn får ideen om å snakke med magen sin fra kan man jo bare lure på.

En kompis kom innom meg en dag med sønnen sin «Fredrik». «Fredrik» var litt sjenert og ville ikke begynne leken med en gang. Faren virket litt brydd på guttens vegne og prøvde å pushe gutten i gang noe som bare resulterte i det motsatte, at han havnet på pappas fang. Vi har alle sett det før. Jeg og faren tok en øl og fortsatte og prate. Så, plutselig, etter noen minutter, uten noen spesiell forvarsel, smøg gutten seg ned fra pappas fang, gikk bort til Milli, som ventet på gulvet, og de to forsvant opp i andre etasje og vi så dem ikke på lenge.

Men hva var det som skjedde. Hva var det som først holdt «Fredrik» igjen og hvordan kunne han vite at han plutselig var klar? Dette er det kanskje noen som vet svaret på, men jeg tror at barn (små barn) som fremdeles «kjenner etter» hva som er bra for dem, med hele kroppen, vet dette instinktivt. Skulle tro vi voksne også har det på samme måten men at vi ikke lenger er disse mekanismene vàre. Vi tillater oss ikke å kjenne etter lenger, og at forventningene til oss i stor grad styrer handlingene våre. Det er vel derfor en eller annen fant opp øl. For å få fortgang i prosessen.

Så hvorfor bruker jeg tid og ord på dette. Når jeg leser det andre har skrevet så er det noe som treffer meg og noe ikke. Noen mener vi ikke skal lese for å forstå men for å la oss bevege. Denne bloggen er kanskje ment som et ørlite bidrag til det.

Så et siste gullkort fra Milli: Her om dagen sa han til naboen: «Dette er den beste dagen i mitt liv!» og naboen stivnet og tenkte, nå kommer det noe, dette øyeblikket må jeg huske, så fortsatte Milli: «pappa har kjøpt pepperkaker».

Polyanna

Skrevet av Iren Iversen, 11. oktober 2015

Hver gang jeg er på løpetur kommer det masse ideer og tanker som jeg bare må få ned på papiret. Ting blir så klare og forståelige i mitt hode når jeg er ute og løper i naturen. Ikke vet jeg om det sirkulasjon til hjernen, naturen i seg selv, det at jeg kobler ut alt annet eller min indre ro som gjør at jeg føler meg klokere enn noen gang. En ting må sies, jeg elsker å tenke på jobben min. Hvordan jeg kan forstå det unike mennesket og hvordan vi henger sammen.

Jeg sitter faktisk nå svett i treningsklærne og skriver dette før det blir borte fra løpeturen.

Det er i motgang og smerte man kan utvikle seg som menneske har jeg hørt mange ganger. Og da spesielt med tanke på klokskap og visdom. Jeg våkner hver dag og tenker at meningen med livet er å lære og forstå enda mer av livet og øke mitt bevissthetsnivå gjennom erfaringer og møte med andre mennesker. Jeg er da i den unike situasjonen at jeg møter mine fantastiske pasienter hver dag.

Før jeg utdannet meg som osteopat, og var formet inn i en rolle som fysioterapeut, har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg diskuterte og kranglet med mannen min Øyvind om hvor viktig jeg synes det var med diagnoser. Dette var etter min mening eneste måten å forstå ett menneske og ikke minst at vi terapeuter skulle skjønne hva vi hadde med å gjøre av problemstillinger og utfordringer. Jeg mente hardnakket at det var eneste måten å skjønne hvordan vi best mulig kunne hjelpe pasienter ut i fra en fastlåst fasit og ikke minst ha en rett til å få hjelp fra samfunnet. Nå ser jeg hvor begrensende dette var for meg som terapeut. Jeg er så fantastisk takknemlig at jeg nå hverken diskuterer eller motargumenterer når Øyvind atter en gang hevder at samfunnet hadde vært så mye bedre sted å leve hvis vi kunne se på alle mennesker ut i fra at alt var normalt. Det er når vi definerer hva som er normalt og ikke normalt, at vi skaper sykdom og dermed mindre toleranse for annerledeshet. Samfunnet har så enormt behov for å definere ett menneske ut i fra hva man mener er normalt eller ikke. Her kommer ordet «definisjonsmakt» inn. Nå blir jeg hver dag skremt av hvor stigmatiserende og hvor ødeleggende og hemmende det kan være for ett menneske å få en merkelapp som blir med deg livet ut.

Det viktigste med å møte mennesker og pasienter der de er, er etter min mening å skjønne at det som er sannhet for ett menneske ikke nødvendigvis er min sannhet. Det viktigste for meg er at man har respekt for enhver sannhet. Jeg møter mennesker som er sensitive, spirituelle, åndelige, jordlige, sanselige, bevisste, kloke og rasjonelle, som hver dag beriker min hverdag. Ved å ikke definere hva som er normalt i en terapeutisk verden klarer jeg å møte og forstå mennesker med en nysgjerrighet og åpenhet som utvikler meg selv som menneske hver dag. Det er for mange mennesker en enorm ensomhet i det å ikke bli sett og forstått for det du er, men må passe inn i en bestemt form som defineres som normal. Jeg har kloke mennesker i behandling, som aldri vil fortelle om sine innerste tanker og evner, fordi de vet at dette vil fort havne i en diagnoseverden. Jeg vet ikke hvor mange ganger pasientene mine har sett på sine sensitive evner, åndeligheten, synskheten og tankene sine som en fiende og ikke som en styrke og hjelper. Jeg elsker disse kloke menneskene, og det gjør meg glad, når de blir glade igjen.Jeg kjenner jeg blir så sint når det er definert fra samfunnets side hva som er normalt og hva som er best for den enkelte.

Det var først på gymnaset jeg skjønte at mitt hjem var definert som ett sted for arbeiderklassen. Jeg har alltid elsket skjønnhet i alle former, og dette hjemmet som jeg besøkte for første gang på Nøste var noe av det vakreste jeg hadde sett. Vakre lysekroner i alle varianter, og de skjønneste møbler. Jeg elsket det. Dette var noe helt annet enn den orange og brune stripete sofaen vi hadde hjemme i den lille stua vår. Det var for lavt under taket for lysekroner. Vi hadde stort sett flombelysning så vi kunne se hva vi leste. Grunnen til at jeg var i dette vakre hjemmet, skyldes at jeg fikk være med en venninne fra klassen hjem, for at vi skulle gjøre lekser sammen . Det var akkurat som det var lettere å skjønne matte i dette vakre og intellektuelle hjemmet. Det var ikke før jeg skulle reise hjem min såkalte venninne sa:» Iren, har du vokst opp der nede blant arbeiderklassen. Skulle ikke trodd det» Det var første gangen noen hadde fått meg til å se annerledes på hjemmet mitt og livet mitt. Lille Hugo, pappaen min, var jo bare snekker. Mora mi var vaskekjerring. Men fy filler `n, jeg elsket dem mer enn millioner lysekroner.

Mitt første møte med religion på godt og vondt var på en kristen ungdomsleir på Gullsrud. Jeg hadde en venninne som var 13 år og var på den tiden det vakreste og smarteste jeg visste om. Mitt fantastiske forbilde, som jeg gjerne skulle vært helt lik som. Jeg var 2 år yngre og faktisk for ung for denne kristenleieren. Jeg var ikke helt sikker om jeg var kristen nok heller. Hva var egentlig å være kristen nok? Jeg spurte pappa, men han svarte på sin typiske måte: «hva skal du der oppe å gjøre, som kommer fra en hedninge familie». Jeg trodde vel at det var noe annet flott jeg kunne være og spurte ikke mer om det. Mitt møte med kristenungdom var både spennende og skremmende. Jeg hadde aldri sovet borte før, men tenkte det skulle gå bra for en helg. Hva som skulle åpenbare seg for meg den kvelden kommer jeg aldri til å glemme. En godt voksen mann stod og messet i ett slags møte om helvete og himmelen. Det var godt å høre på helt til han avsluttet med å fortelle at han ønsket død over alle hedninger. Han håpet at de skulle brenne i helvetet. Gud så redd jeg ble, hva med min såkalte hedning familie som min far hadde definert med sin spesielle humor før jeg drog hit. Mannen fortsatte å preke og si at det var for sent å snu på dødsleiet, men det ble bra for oss i dette rommet, bare vi reiste oss opp og forkynte at vi skulle følge Jesus resten av livet. Jeg har aldri hatt så valgets kvaler. Skulle jeg reise meg opp og la resten av familien brenne i helvetet. Jeg ville bli alene i himmelen sammen med min favorittvenninne, som hun var for øyeblikket. Jeg har aldri følt meg så mye som en sviker før, som da jeg reiste meg opp og hylte: Jeg vil følge Jesus. Den natten kjente jeg på min første panikkangst. Jeg sov ikke hele natten og lederen måtte ringe hjem for at mamma måtte hente meg tidlig dagen etter. Det var ikke snakk om å få pappa til å gi etter, han var ikke redd for å brenne i helvetet sa han. Jeg fikk ihvertfall mamma og søsteren min Monica til å si at de skulle følge Jesus. Da sov jeg bra den natten. Pappa fikk klare seg selv med hedninger vennene sine. Jeg ba til Gud om at det ikke måtte være så ille der.

Etter at en pasient av meg beskrev barndomshjemmet sitt som ett typisk Polyannahjem, kom jeg tilfeldigvis over denne boken «Polyanna» på en brukthandel. Dette er en hundre år gammel barnebok som handler om jentungen Polyanna som har lært av faren sin å leke «være glad leken». Den gikk ut på at uansett hvor trist ting var, ville det alltid finnes ting å være glad for. Jeg slukte boken, gråt og lo, og sitter igjen med masse nye gode tanker etter å ha lest denne kloke boken. Du kjenner deg igjen i denne Polyanna du minnet mannen min meg på.

Tankene mine falt automatisk tilbake til meg som fem år hvor jeg til stadighet plaget hele gata med mitt besøk. Byttet på heldigvis, men skravlet nok hull i hodet på dama både i det brune, gule og hvite huset. Jeg elsket mennesker, og hadde i mitt hode, en ide om at de trengte mitt besøk. Det sterkeste minnet var en gammel mann som het Klevan og som var født med klumpfot og på den tiden hvor dette, gjerne ble ett handikap. Han var ikke gift og hadde ingen barn, og drev ett lite gartneri som han livnærte seg på. Han var vant til å bli ertet på grunn av foten og ble plaget av barn som syntes han var skummel. Dermed ble han fort kjent som en grinebiter som «kjeppjagde» barna. Det tok ikke lange tiden før jeg klarte å innrette meg som hjelpearbeider hos denne snille mannen. Fem år gammel var jeg der hver dag og skravlet med denne gamle «grinebiteren». Jeg fikk til og med mast meg til å se på den rare foten hans uten sko på. Det hadde han, noe som ikke var overraskende, aldri vist til noen andre før. Det var nok for å stoppe min nysgjerrighet overfor dette annerledesbenet, som jeg klarte å overbevise Klevan om, var noe av det rareste jeg hadde sett. Hver dag stekte han brød i en gammel svartovn og da måtte han hvile den vonde foten i ca. 30 min. Da ba han meg om å gå hjem for så å komme tilbake, men jeg klarte å mase meg til å sitte på kjøkkenbrisken med løfte om å ikke si ett eneste ord. Jeg kan fortsatt erindre at han sa til seg selv når han måtte avslutte middagsluren:» at dette nytter ikke, jeg får bare stå opp». Jeg kjente allerede som 5 år at vi hadde noe å gi hverandre. Jeg ble glad av at denne mannen ble glad. Han var bare en grinebiter på utsiden, ikke på innsiden.

Det er interessant hvordan man kan huske, forstå eller tolke denne boken Polyanna på forskjellige måter. En rasjonell tolkning vil fort være at det å spille denne » være glad leken» vil være det samme som å lure seg selv og ikke kjenne etter på triste tanker. Eller man kan tolke det i den retningen som min overbevisning heller mer og mer mot. Det er hvordan positive tanker som du tror på med hjertet gjør hele kroppen og hver celle glad og full av energi, slik at du dermed kan takle motgangen bedre. Kan ikke unnvære å dra ordet Placebo inn i denne sammenheng, som jeg tror er hele nøkkelen i vår medisinske verden. Det å overbevise hjertet sitt, hver celle og hele immunforsvaret om at dette kommer til å gå bra, vil være den beste medisinen mot å bli frisk og glad igjen. På den annen side vil faren med å bestemme seg for å være glad som en plikt som ligger i hodet, være roten for ikke å tillate seg å være lei seg i ekte sorg.

Nysgjerrig, er det positivt eller negativt å være? Du er så fantastisk nysgjerrig sa mormoren min til meg bestandig. Som liten elsket jeg å høre det, men når jeg ble eldre var jeg ikke sikker på om dette var en bra egenskap. Det avhenger av hvem som sier det og hva de legger i det. Nysgjerrighet til livet, til mennesket og etterhvert til jobben min er hele drivkraften i å lære mer og hele meningen med livet mitt. Det er viktig å styre unna så denne nysgjerrigheten ikke blir preget av negativ sladder og misunnelse som mange bruker mye av tiden sin på. Når jeg ble gammel nok til å skjønne at nysgjerrighet for meg bare e en positiv greie, klarte jeg å være meg selv i nysgjerrigheten min igjen. Prøvde mange år å ikke være det, med redsel for å virke for nysgjerrig. Nå er jeg stolt av å være nysgjerrig. Jeg tror det er veldig farlig å slutte å være nysgjerrig, med det mener jeg at man har sluttet å filosofere og undre seg over livets hemmeligheter. Det kan fort bli en kjedelig sannhet og virkelighet som ligger fastlåst og programmert i hodet vårt. Det blir som ett definert sett regelverk om hvordan livet skal leves. Styrt av plikter og status. Fasade og fornuft. Det er viktig at nysgjerrigheten styres av hjertet vårt og dermed en åpenhet for livet og alt det som vi ikke forstår. Det skjærer i hjerte hver gang mennesker jeg bryr meg om gang på gang har behov for å hevde alt det de ikke tror på. Hva er det som er farlig med å åpne for mange sannheter. Ikke minst respektere. Jeg lurer på hva de er redd for?

Det å være introvert og ekstrovert er begreper som til stadighet dukker opp og som prøver å forklare to ulike adferdsmønstre som i mine øyne henger sammen og til enhver tid påvirker hverandre. Jeg synes det er interessante begreper og på en måte ett forsøk på å forstå hvorfor mennesket opptrer og handler forskjellig. Vi har jo ett enorm behov for å forstå hvorfor vi er som vi er , og som ett resultat av dette,ett behov for å definere. Mennesker er jo bærere av sine egne følelser, tanker og alle er vi jo unike i dette. Det er hvordan vi reagerer på omgivelsene og det ytre som fort definerer oss. Jeg er helt klart en person som blir sett på som ekstrovert, søsteren min sier i alle fall det. Hun liker å kalle seg introvert, men er enig med meg at hun også er ekstrovert i enkelte situasjoner. Det er vanskeligere for meg å overbevise henne om at jeg også kan være introvert. Det er jo dette som er poenget mitt, vi er alle sammen både introverte og ekstroverte. Det vil varier i de ulike situasjoner og avhengig av hvordan vi velger å gå inn i situasjoner ubevisst og bevisst. Det vil være en begrensende faktor å definere seg som: «det er typisk meg å være sånn» fordi du allerede er definert som ekstrovert eller introvert. Da vil vi ikke være åpne for endring, og det er i mine øyne viktig at vi skjønner at alle har potensiale for å lære og utvikle oss i enhver situasjon. Vi er absolutt ikke statiske. Problemene er ikke inne i oss, men ett resultat av hvordan vi håndterer og reagerer på omgivelsene. Så jeg er endelig blitt voksen nok og kanskje klok nok til å være stolt av å bli sett på som dominant ekstrovert. Jeg velger å se på dette som en egenskap hvor man er åpen, gir av seg selv, liker å bli sett og ikke minst elsker å gjøre andre mennesker glade. Det vil jo kunne åpne for andre og få andre mennesker til å våre seg selv, og ikke minst by på seg selv. De menneskene som defineres som introverte kan jo gå glipp av noe her.

Jeg er streng med pasientene mine, og jeg er helt tydelig når jeg sier heretter skal du slutte med å si at: «det er typisk meg».

Jeg vet ikke hvor gammel jeg ble før jeg skjønte at jeg ikke bare kunne være meg selv hele tiden. Skravlete, glad og nysgjerrig. Man må lære å oppføre seg sa oldemoren min til stadighet, og opp i alt dette å være mye, så prater du alt for fort. Jeg måtte atter en gang fortelle henne hele historien på nytt, da hun mente det gikk alt for fort første gangen. Oldemoren min var en myndig dame som hele familien hadde respekt for. Jeg tror pappaen min» lille Hugo», faktisk var livredd henne. Da var det ikke heldig for ham at vi bodde i samme huset som oldemor og oldefar. Som nygift hadde han bommet virkelig en gang. Han hadde kommet full hjem. Som vanlig var det oldemor som åpnet døren av ren nysgjerrighet. Dette hadde ikke min unge pappa fått med seg. I natteskumringen ble min voldsomme oldemor, med de alt for store ørene og gedigne nesa, forvandlet til en ung jomfru. Historien går ut på at faren min kløp henne lekent under nattkjolen, mens han gjentatte ganger sa: «pist, pist, få av deg buksa kjerring». Han ble vist edru på flekken da han skjønte det ikke var moren min, men oldemor som pilte inn på soverommet sitt uten en lyd. Moren min måtte slukøret ned dagen etter og be om unnskyldning på vegne av den fyllesyke mannen sin.

Oldemoren min ble ett bilde på hvordan man blir fortalt hvordan man helst skal leve livet sitt ved å gjøre det som er riktig og gjøre pliktene sine. Polyanna lurte på hvordan hun skulle rekke å leve livet sitt. Det ble jo så mange plikter hun måtte utføre. Det er det vi driver med i dagens samfunn. Vi prøver å være mest mulig flinke til å utføre pliktene våre. Vi glemmer å bare leve, det vil si være til stede i livet vårt. Jeg pleier å si at vi løper fra sjela vår. Vi er oppe i hodet vårt hele tiden. Til slutt sier kroppen fra med symptomer og vondter, og man klarer ikke å være glad mer på en ekte måte. De små ting i hverdagen gleder oss ikke lenger. Venninnen min pleier å si med forundring: «du husker så lite fra ungdomstiden vår du Iren». Hun har jo rett i det, for ett eller annet sted i ungdommen begynte jeg å tilpasse meg samfunnet og spille roller for å passe best mulig inn. Jeg har alltid elsket å gjøre andre glad både med å underholde og hjelpe, men mye av livet mitt har vært som ett skuespill hvor rollene har vært å passe inn. Det er vanskelig å huske alle roller og replikker. De hendelsene som sitter godt lagret i hukommelsen er da jeg klarte å være til stede i sjela mi og ikke bare i hodet.

Enda er noe av det verste noen kan si til meg. Du kan være litt mye, eller du tok vel helt av i kveld. Fortsatt klarer jeg ikke helt å la være å kjenne ett stikk i hjertet, eller la meg syke ut av dette. Min kloke mann sier gjentatte ganger: hvis du liker å underholde og gjøre andre glade, må du stå for det. For er det er sånn at vil du ta plass, må tåle å stå opp for den du er, og ikke lure på om det var noen som ikke likte det. Du må i hvert fall lære deg å drite i det. Jeg har blitt mye flinkere, og nesten sånn at jeg klarer å drite i det. Jeg elsker at mennesker er seg selv, byr på seg selv og jeg elsker menneskesjeler i alle varianter. Jeg håper at jeg hele livet kommer til å være litt Polyanna, være meg selv helt ut, ikke spille roller. Men det jeg elsker mest av alt på denne jorden er å bidra med å gjøre andre mennesker glade, for da blir jeg oppriktig glad i hjertet mitt.

Nå må jeg gå og dusje før jeg fryser ihjel. Jeg gleder meg til neste løpetur og inspirasjon til å skrive mer av tankene mine.

Kan vi helbrede oss selv?

Skrevet av Isabelle Aguilera, 09. september 2015

Som osteopat på Veivalgklinikken møter jeg mange forskjellige mennesker som enten skal til meg, vår andre osteopat, Iren, eller vår familieterapeut, Øyvind. Problemstillingene er varierte og mange, men felles for dem alle er vårt ønske om å veilede disse menneskene til hvordan å ha det best mulig. Så, jeg har skrevet et lite innlegg om noen steg i denne retningen og håper du kan ha nytte av det!

Hvordan synes du kroppen din fungerer for tiden? Går du rundt med stiv nakke eller korsryggsmerter? Har du hodepine eller er du sliten igjen?

Om du opplever en forstyrret hverdag pga en «ubetydelig» fysisk plage, har økt bekymring rundt en mer alvorlig tilstand, eller du rett og slett bare er nysgjerrig rundt det å optimalisere din vitalitet og livslengde, her kommer noen tips om hvordan å gjøre nettopp det!

Kroppen vet hvordan å helbrede seg selv

Din kropp er faktisk utstyrt med selv-helende mekanismer som er under innflytelse av dine tanker, følelser og tro. Den har verktøyene for å drepe ondartede celler, fikse ødelagte proteiner, og på andre måter holde deg sunn- når systemene er i balanse. Når balansen blir forstyrret og våre selv-helende mekanismer ikke får fungert ordentlig, ja da kan ting gå over styr og sykdom kan manifestere seg.

Vårt autonome nervesystem består av to motpoler. Den ene- AKTIVERINGSSYSTEMET- når vi er i hvilken som helst form for fare, kalles det sympatiske nervesystem. Dette blir ofte nevnt som «fight og flight» systemet.

Stress responsen vi opplever når vi aktiverer nervesystemet, er til for å beskytte deg i tilfellet du blir jaget av en løve. Nå til dags er vi ganske trygge fra løvene, men likevel blir vårt stress system trigget i gjennomsnitt 50 ganger per dag.

Hvordan?

Amygdala i hjernen vår oppfatter negative tanker, opplevelser og følelser, som en like stor «fare» som det løven ville ha vært. Tankene det er snakk om kan f.eks være økonomisk usikkerhet, bekymringer rundt forholdet ditt, jobbstress, ensomhet, eller pessimisme. Dermed fyrer amygdala på med alarm, og kroppen er i «fight or flight» modus. Når dette skjer har ikke kroppen tid til å drive med selv-heling. Ikke så rart vi blir syke kanskje?

Den andre- DEAKTIVERINGSSYSTEMET- er når kroppen har tid til ting som fordøyelse og reproduksjon, og ikke minst legge til rette for sirkulasjon og drenasje i våre sentrale organer for selv-heling. Det kalles det parasympatiske nervesystem, også kalt «rest and digest» systemet.

Så hvordan kan vi finne metoder for å regulere mellom aktivering og deaktivering?

Ofte er det vanskelig å sette i gang med dette uten noen direkte veiledning og det kan derfor være lurt å finne en osteopat eller annen form for terapeut for å sette i gang prosessen. Etterhvert kan du bruke dette som en proaktiv måte å få i gang det parasympatiske systemet.

Steg 1: TRO at du kan hjelpe deg selv

Tror du ikke på at positive tanker kan helbrede kroppen? Tro om igjen! Har du hørt om «placebo effekten»? Det har vist seg å skape symptom-lette og virkelige fysiologiske forandringer hos de som ikke har blitt behandlet med annet enn sukker piller eller falske operasjoner. Så lenge du tror at din tilstand er «kronisk» eller «uhelbredelig» så vil det være slik. Argumenter for dine begrensninger, og de er dine. Vitenskapelige data viser at når du først tror at helbredelse er mulig, så kan det skje. Hva velger du å tro på?

Steg 2: Finn riktig støtte

En viktig faktor, i tillegg til positiv innstilling, er riktig støtte fra dine nærmeste familie og venner. Hvis de stadig kommer med negative tanker om din helsesituasjon, eller «verst» av alt, egne erfaringer på hvordan de aldri blir kvitt sine plager, ja da er det vanskelig å beholde sin positive tro om at du kan hjelpe deg selv. I tillegg kan en osteopat/terapeut, som deler din tro, er optimistisk og som tar deg med i prosessen, være essensielt i en startfase eller som en påminner i senere tid. En som er optimistisk og som tar deg med i prosessen som et ekte partnerskap, som respekterer din intuisjon og som bryr seg om ditt beste. Har du de riktige menneskene på ditt lag?

Steg 3: Lytt til din kropp og din intuisjon

Ingen kjenner kroppen din bedre enn deg selv, selv ikke en lege. Vi behandlere og terapeuter som jobber med, og studerer kropp, ja vi kan anatomien, men i utgangspunktet er det ingen som vet hva som er best for din kropp bedre en din kropp. Lytt til intuisjonene og stol på det som blir deg fortalt. Er du ikke helt i kontakt med din intuisjon? Så lytt til kroppen din, opplever du fysiske sensasjoner- smerte, kvalme, trykk, svimmelhet- spør kroppen din om hva den prøver å kommunisere med deg. Og LYTT! Dette kan være ganske vanskelig for en som ikke er vant med «å lytte til kroppen», og her kommer igjen et tips om å oppsøke en som kan veilede deg til en kroppslig bevissthet. Dette er nemlig stemmen til din indre visdom og den vil lede deg til opphav/årsak til dine plager, som fører oss til neste steg.

Steg 4: Finn den OPPRINNELIGE årsaken til din sykdom/plage

Din lege eller behandler kan gi deg all slags diagnose- migrene, irritabel tarmsykdom eller brystkreft f.eks. Men den diagnosen jeg snakker om tar rota i det som kanskje har trigget denne stress responsen i kroppen din og deaktivert den selv-helende funksjonen vi har. Dette har gjort deg sårbar for sykdom, din «base-line» har blitt flyttet og mindre skal til før kroppen reagerer med et sykdomsforløp eller kroniske smerter.

Hvilke aspekter i livet ditt aktiverer stress responsen hos deg? Hvilke avslappende aktiviteter- som meditasjon, kreative uttrykk, latter eller engasjement i noe du elsker- har du neglisjert?

Sykdom/smerter/plager er ofte en «wake-up call», som tvinger oss ned i gjørma og vi har ikke noe annet valg enn å re- evaluere livet vårt og valgene vi tar hele tiden. Vi kan enten være offer eller vi kan la dette være en mulighet til å bli mer bevisste.

Steg 5: Skriv en resept til deg selv

Ikke av den typen du leverer på apoteket, men mer en selv-guidet handlingsplan med intensjon om å få kroppen din i optimal helse. Spør deg selv: «hva trenger JEG (min kropp, min sjel og mitt sinn) for å bli frisk?»

Din resept kan for eksempel inkludere: kostholdsendringer, et treningsopplegg og en konvensjonell medisinsk plan. Men den kan også inkludere det å komme seg ut av et giftig, nedbrytende forhold, slutte i en jobb du ikke engasjeres eller trives i, tilføre meditasjon praksis, ta små steg for å komme seg ut av en gjeldssituasjon, eller følge en lidenskap.

Vær så spesifikk du kan. Og jobb deg opp motet til å gjøre plan til handling!

Det er ingen som sier at dette er lette steg, men jeg kan fortelle deg at det vil være verdt det.

Som en avslutning vil jeg bare si at vi er alle på forskjellige stadier i livet, og med helt forskjellige forutsetninger og baggasje som kan gjøre denne prosessen lett, middels eller vanskelig. Poenget er uansett å starte der man er!

Røyk har fått en ny betydning for meg

Skrevet av Iren Iversen, 17. juni 2015

Det luktet alltid fisk eller røyk av deg når du var liten, fikk jeg høre, og fortsatt minnes på, av min beste venninne. Vi bodde trangt og hadde ikke matvifte, og bittelille Hugo som røykte konstant, var min far. Det er først når jeg ble ungdom at jeg irriterte meg over røyken, før den tid visste jeg ikke om annet og var veldig glad i den storrøykende pappaen min.

Pappaen min endte opp med langtkommet kols og ondartet lungekreft. Han klarte faktisk å slutte å røyke for egen maskin og det før kreftdiagnosen skremte ham. Lungekreftdiagnosen til pappa kunne i den medisinske verden også forklares med at han gjennom håndverkeryrket hadde blitt utsatt for asbestpåvirkning. Det er først i ettertid jeg skjønner hvor viktig det var for pappa å holde på, at det ikke var den selvforskyldte røyken som hadde tatt livet av ham, men mest sannsynlig jobben som taktekker. Skyldfølelse er vanskelig å bære, spesielt når det gjelder ditt eget liv.

Du kan dø av å trene for mye, slengte faren min etter meg, det hadde han lest i ett forskning studie mente han. Det var selvfølgelig etter at vi hadde kranglet om røykingen hans igjen. I jobben min som fysioterapeut hadde jeg fått bekreftet mer enn en gang at røykingen til min egen far mest sannsynlig ville ta livet av ham.

For en måned siden dukket det opp en mann i 60 årene som hadde fått beskjed av sønnen sin om å komme til meg. Siden jeg nå også har utdannet meg som osteopat, og dette innebærer en mer helhetlig tilnærming til kroppen som det så fint heter, håpet denne sønnen at jeg kunne hjelpe pappaen hans med ryggsmertene. Det viser seg at denne pappaen har hatt smerter i ryggen i 2 år, og nettopp blitt operert for prolaps. Da han kom til meg, er det 3 måneder siden operasjonen, men de utstrålende smertene ned i benet er like ille. Tilsynelatende har ikke operasjonen hjulpet.

Det første jeg tenkte som terapeut, er at smertene ikke skyldes en mislykket operasjon, men at smertene faktisk ikke kom fra ryggen i det hele tatt. Jeg gikk rett på og spurte hvordan han hadde det i livet sitt da smertene kom. Ikke noe spesielt annerledes enn slik det alltid hadde vært, mente mannen. Under undersøkelsen skjønte jeg at han hadde vært storrøyker og hadde begynt å utvikle KOLS, men han smilte hele tiden når han sa det. I tillegg var det ikke mulig å terge ham. Jeg er verdens mest tålmodige mann ifølge kona, sa han. Så kom gjennombruddet, jeg sluttet faktisk å røyke for 2 år siden. Det var jo akkurat da jeg fikk vondt i ryggen. Han fortsatte med å si at røyken var og er det beste han vet og at han nøt hvert eneste drag. Etter hvert klarte han å sette ord på en indre uro som han bærer hver dag og som røyken ble en direkte medisin på. Denne medisinen er nå borte, og daglige fysiske smerter er ett resultat av hvordan kroppen hans takler dette.

Da pappa døde uten å få puste for ca. 3 år siden, var allerede bittelille Hugo nesten blitt borte. Ett menneske dør med så mange indre hemmeligheter. Pappa begynte å røyke som 12 åring. Vanedannende og beroligende selvfølgelig. Det indre livet til pappa fikk ingen innsyn i. I mine øyne som terapeut og bekymret datter, hatet jeg røyk og røyklukt. Det representerte så mye negativt i min medisinske verden, men var samtidig pappas medisin for å takle livet. Han var ikke bare bitteliten å se på, men jeg vet at han følte seg bitteliten inne i seg også. Det er kanskje det vi gjerne definerer som dårlig selvfølelse i dagens samfunn. Selvfølelse er selve nøkkelen i min terapiverden. Så kanskje det er sånn da pappa, at det ikke bare var røyken som tok livet av deg, kanskje ikke asbesten heller, men den indre uroen du levde med hele livet som skapte grobunn for at du ikke tålte disse faktorene. Du snakket hele livet om den gamle mannen som ble 90 år selv om han røykte pipe hele livet. Kan hende han røykte pipe for kosen sin skyld og ikke kompenserte for den indre uroen.

Så får vi se da, om jeg klarer å hjelpe min nye pasient på 60 år, til å få en mer indre ro uten hans bestekamerat røyken. Eller for så vidt, all annen form for medisin som blir skrevet ut i god tro for å fjerne smerter eller ubalanse. Vi må begynne med at han erkjenner og kjenner på at det faktisk er hans indre liv og evt. ubevisste uro som er med på å skape hans ryggsmerter.

I jobben min som terapeut og nå også osteopat får jeg all mulighet til å studere menneskekropper og deres historier, og får stagget min egen nysgjerrighet i forhold til menneskesjeler. Jeg kan vel også begynne å kalle meg erfaren etter 20 år som terapeut. Jeg lærer noe nytt av menneskene på benken min hver eneste dag, og nøkkelen er å lytte til de ulike menneskehistoriene. Det er først i møte med osteopatistudiet at jeg har gått bort fra en mekanisk tilnærming til menneskekroppen, og åpnet øynene mine for at menneskesjeler og historier påvirker den mekaniske kroppen vår til enhver tid. Symptomene i kroppen er et varsel om ubalanse og den prøver å si ifra og stoppe oss på veien til å gjøre større skade. Det er for meg skremmende å være en del av ett samfunn som medisinerer bort varsellampene og beskyttelsesmekanismen i kroppen. I stedet for å lære å kjenne etter hva kroppen prøver å fortelle oss vil vi bli kvitt plagene fortest mulig uten å spørre oss selv hvorfor vi har fått dem. Det er både indre og ytre faktorer som påvirker oss til enhver tid i livet. Vi vokser opp i ett samfunn hvor vi etter min mening løper fra sjela vår. Den beste medisinen slik jeg ser der er å begynne å snakke med seg selv, være ærlig med seg selv, og ikke bare tilpasse seg ett fasadesamfunn.

Så min kjære pappa, jeg har fått ett helt annerledes syn på røyken og ikke minst din røyking. Tilfeldigheter gjorde at jeg møtte barnebarnet til en av dine tidligere taktekkerkollegaer. Han fortale at bestefaren hadde dødd av akkurat den samme lungekreften som deg,og som de hadde fått forklart, skyldes asbest. Det hadde vært spennende om jeg hadde fått muligheten til å bli kjent med kollegaens menneskesjel og kjenne på hans indre balanse. Men foreløpig er det nok lettere å skylde på asbesten.

Er du deg selv?

Skrevet av Isabelle Aguilera, 04. juni 2015

Mangel på selvrespekt og kjærlighet til seg selv kan føre til problemer …

– manglende selvfølelse

– usikkerhet

– sjalusi

– ulykkelighet

– fysiske smerter/plager.

Det virker som at vi alle har flere gir å gå på når det kommer til å jobbe med sin egen selvfølelse. Å aktivt jobbe med seg selv betyr ikke at utgangspunktet var depresjon eller ulykkelighet. Du kan ha prestert godt i alt fra jobb til idrett. Du kan ha vunnet alt som er å vinne innen idrett, fått flere forfremmelser i jobben, steget i din sosiale krets, og dermed bli omtalt eller sett på som en suksessfull person. Dét er den umiddelbare tanken hos oss alle, muligens deg selv også.

Men hva med selvfølelsen? Altså det du tenker og føler om deg selv som menneske og individ. Den indre styrken i at du er som du er og at du er god nok. Kjenner du deg selv ut og inn? Liker du denne personen? Og det store spørsmålet; Elsker du deg selv fullt og helt? Det virker som at færreste gir seg selv et ærlig svar.

Så hvordan kan man begynne denne prosessen å bli kjent med seg selv? Og hvorfor skal vi gjøre det?

Det kan for deg virke unødvendig, og muligens litt rart. Men det er ikke rart. Det er en prosess mot bevissthet og tilfredshet. Vi alle faller i løpet av livet. Enkelte fall kan være lette å reise seg opp fra, mens andre lager dype sår, som blir til arr. Resultat av sistnevnte; sykemelding på ubestemt tid grunnet kroniske smerter, psykisk utmattelse, og det å «møte veggen».

Ved et tydeligere nærvær til deg selv, og den vi er, er det lettere å møte problemene ved roten når de først vokser buldrende ut fra bakken.

Her er en liste med tre enkle, men viktige steg du kan gå for å lære deg selv å kjenne.

1. Begynn med å finne de tingene som er interessant ved selv. Ikke vær kritisk eller dømmende mot deg selv. Tenk på det positive og det interessante i deg selv.

– Hvordan er du?

– Hva er bra med deg?

– Hva liker du å gjøre?

– Hva slags musikk liker du?

– Hvilke bøker leser du?

– Hva er dine drømmer, interesser og lidenskaper?

– Hva har du oppnådd og hvordan har du kommet dit?

2. Bli kjent med denne personen.

– Det er ikke sikkert du vet svarene på disse spørsmålene, men ta deg tid til å finne det ut. Vær ærlig med deg selv. Bruk de neste dagene og ukene på å utforske mer om hvem du er, og hva som gjør deg til deg.

– Finn ut hva du liker, hva som gir deg positiv energi og overskudd

– Utforsk også hva som stjeler energi, som gjør vondt, og som du kunne tenke deg å endre

– Definér dine ønsker, drømmer, frykter, styrker og svakheter

3. Sett pris på de små tingene

– Godta at vi ikke er «perfekte»

– Aksepter den interessante personen, med alle dens styrker og svakheter.

– Anerkjenn alle aspekter

– Observer utfordringer og tunge tanker når de dukker opp

– Reflekter hvordan du reagerer og håndterer utfordringene både fysisk og psykisk

Ser du sammenhengen? Gir det mening at om du selv blir mer bevisst, jobber deg opp en trygg og stabil selvfølelse, at også smertene og plagene du opplever i hverdagen minsker? Bruk dine egne tanker, snakk med ditt indre deg, og se hva som skjer.

Leve i nuet

Skrevet av Øyvind Iversen, 22. november 2014

«Du må være til stede i livet ditt» er noe kona mi snakker om hele tiden. Det er en drøm som mange vil si seg enige i at er viktig. Det er liksom noe av det mest optimale mange mennesker søker etter, selv om det sjelden kan virke sånn, fordi det er et hektisk liv vi lever med tidsklemmer og viktige jobber.

Smarttelefoner

Jeg leste om en forsker som sa at vi slutter mer og mer å ta på hverandre. Det siste vi tar på før vi legger oss og det første vi tar på om morgenene er smart telefonen. Det å være tilstede i det livet vi lever blir stadig vanskeligere. Selv de øyeblikkene vi har til rådighet mister vi fordi vi skal legge lykken vår ut på såkalte sosiale medier til andre, samtidig som vi lever den. Vi mister muligheten mens vi har den.

App

Det finnes apper for alt fra handlelister på Meny til hvordan du kan dele sykkelturer med andre. Er det noen som kan lage en app som gjør at vi kjenner mer etter hva som er viktigst for oss?

Strandliv

I sommer lå jeg på et svaberg sammen familien min. Litt bortenfor så jeg en mor til en jente på ca 15 år. Jenta hadde med seg en venninne. Vi lå bortenfor hverandre og svettet på det svaberget en hel dag. I første øyekast så det idyllisk ut, men hver gang jeg kikket bort på den lille treenigheten, så jeg en mor som med noen få unntak av noen bad, og en kjapp lunsj, satt uavbrutt og tastet, kikket og tok bilder av seg selv med mobiltelefonen. Det var så å si ingen kommunikasjon mellom mor og datter i løpet av den dagen de tilbrakte sammen.

Internett

Jeg snakker med ungdommer ukentlig som forteller at de ikke kan dra på skolen uten å sjekke facebook og som «klikker» hvis internett linjen er død. Jeg tok meg en kveldstur en dag og kom til å kikke inn av vinduet til et tilfeldig hus jeg passerte. I stuen satt en familie på fire med hver sin pc. To med headsett på hodet.

Mindfuldness

En venn av meg fortalte meg i sommer at kona hans hadde begynt med Mindfulness. Han fortalte at kona hadde kommet hjem en ettermiddag og lagt seg i stuen og gjort pusteøvelser og nynnet og bedt om fred og ro, og en stille stund fra omgivelsene. Min venn er en rolig fyr som satt seg i stuen og leste avisen. Etter en stund kom den yngste datteren deres løpende inn av døren. Moren ble lettere irritert fordi det forstyrret henne, men fant ut at hun måtte finne et mer usjenert sted. Mor gikk ned i kjelleren og la seg på rommet til den eldste datteren. Da den eldste datteren litt senere kom hjem og min venn opplyste henne om at moren hennes «drev med Mindfulness på rommet hennes» svarte jenta, «jeg skal bare hente noe». Hun gikk inn på rommet sitt, hentet en bag og slo døra igjen etter seg på veien ut. Fem sekunder senere kom kona opp fra kjelleren, sint som en furie og lurte på om det ikke i faen i helvete var mulig å få litt ro i huset så hun kunne drive med «Mindfulnessen sin».

Skal vi alltid være et annet sted enn der vi er. Også når vi skal være tilstede i det vi skal være til stede i. Jeg så en reklame for mindfulnesskurs i naturskjønne omgivelser på en øy i Middelhavet. Handler ikke Mindfulness om å være tilstede her og nå? Skal vi måtte reise bort, med fremmede mennesker i fremmede omgivelser, for å lære oss «å være tilstede» når vi kommer hjem?

Diagnoser

Hva er det egentlig å være tilstede og hvordan vet man om man er det, på ordentlig? Er det mulig å være det mer enn kanskje noen små øyeblikk hver dag, eller kanskje ikke mer enn noen hver uke. Og det kan være vanskelig nok. Noen ganger tror jeg jeg er tilstede, men skjønner i ettertid at jeg var helt på jordet.

Men hva er det egentlig, å være tilstede? Går det an? De som får dette til, og gjør mye av det, er det dem som får diagnoser slengt etter seg? Er det det diagnoser handler om, mennesker som går inn i seg selv og tankene, følelsene og handlingene sine? Er dette en annen måte å se diagnoser på, det å være tilstede i det de opplever her og nå, og det å være tro mot seg selv? Er det det som er det ekte? Er det de sensetive, de som er villige og modige nok til å følge følelsene og kjenne etter hva som skjer da? For meg er dette en bedre måte og tenke om diagnoser på enn at du er syk, eller at det er noe galt med deg.

Å gi faen

Når jeg spør folk jeg møter i terapi om hva de kunne ønske å gjøre mer av, så svarer mange; «være mer sånn som jeg var før» og, «å gi litt mer faen». Det hadde vært mantraet sitt det «å gi litt mer faen»

Eksperttilværelsen

Skrevet av Øyvind Iversen, 08. oktober 2014

Stort sett hvor vi snur oss blir vi møtt av ideen om at vi ikke må uttale oss om ting med mindre vi har en lånt autoritet i ryggen.

Annenhver tabloidforside hjelper oss å forsterke dette synet. «Les hvordan du skal trene for å få den fine sprettrumpa og de riktige magemusklene». «Her er oppladningen frem mot Birken!» «Unngå denne solkremfellen!» «Hvordan krangle på en konstruktiv måte!» «De 30 beste slanketipsene!» «Les denne oppdragelsesguiden og unngå fellene», og hvor mange enheter alkohol du bør drikke, og hvor barna bør være mens du drikker dem? Hvorfor barna trenger rutiner, og faste leggetider, også i ferien! Hvilken mat som er hip og hvilken som er sunn.

Det nye nå er å være veganer, og de gravide slanker seg så de kan føde tynne barn. Til å fremme disse synene står det frem alle slags eksperter. Vi leser om rådene fra samlivseksperter, par terapeuter, treningseksperter, solkremeksperter, coacher, forskere, og andre forståsegpåere. Disse snakker på en måte som skulle gi en følelsen av at hvis vi lytter til dem og gjør som de sier, vil vi få evig liv. De andre forsidene forteller om hvordan været skal bli.

Jeg tror det er en illusjon å tro at vi kan forstå alt og at veien til kunnskap nå er blitt så kort at det alltid er noen som har ment noe om de situasjonene vi står ovenfor. Men har den korte veien til kunnskap også gjort at vi blir slaver av andres erfaringer og meninger. Eller er det sånn at vi prøver å holde oss trygge og ved å tilstrebe å gjøre det «rette» tenker at vi er på den riktige siden.

Jeg mener at livet er individuelt. Det blir levet individuelt, erfart individuelt og vi lever i relasjoner med andre mennesker- individuelt. Dette er min største motstand mot generaliserte lettvinte verktøybaserte løsninger på komplekse, følelsesmessige, individuelle situasjoner vi står ovenfor. Sjansen for at denne belærende ekspertpåvirkningen fra omgivelsene kan legge seg som en ekstra belastning er stor.

Paradokset er at jeg selv også er en såkalt ekspert. Jeg er familieterapeut og «samlivsekspert» og møter, familier, par, ungdommer og barn som forteller historier om hvor vanskelig det er å stå i livene sine. Jeg snakker med foreldre som føler at omgivelsene til enhver tid presser dem inn i et bilde der de skal gjøre det rette. Før i tiden var det ingen «Nanny 911» som skulle lære oss om oppdragelse på tv. Men nå har vi en hel generasjon som plasserer ungene sine i trappa hver gang de har gjort noe galt, eller teller ned fra tre når barnet ikke adlyder med en gang. Hvor får vi disse ideene våre fra? Fra oss selv? Eller fra «ekspertene»? Tar vi oss tid til å kjenne etter om det føles godt å plassere et skrikende lite troll i trappa, eller gjør vi det fordi det er dette «alle andre» forteller at vi må gjøre? Hvor ble det av det intuitive foreldreskap? Har det druknet i lyden av ekspertene? Vi deles i to- vi gjør som vi tenker, ikke som vi føler. Noen ganger er det klokt, andre ganger kan det skape både lidelse og forvirring.

Har vi blitt så usikre at vi er avhengige av eksperter for å tørre å leve livet? Hvor kommer denne usikkerheten fra? Når sluttet vi å stole på oss sjøl? Hva skjer hvis vi slutter å lytte til stemmen i oss sjøl? Er vi i ferd med å bli stereotyper av oss selv, korrekte fjernstyrte mennesker som har idealer om å gjøre det «rette» for å få til det «perfekte»? Som såkalt «ekspert» vil jeg invitere folk til å tørre å «tenke sjæl», tørre å stole mer på egne evner og ressurser. Kjenne etter hva magefølelsen sier! Det er du selv som vet mest om hva som er best for deg, familien din og barna dine!

Og, det er faktisk sånn at det er meningen at vi alle skal dø en dag. Ta deg tid til å tenke over det et par sekunder. Ikke avfei det med et enkelt «ja, jeg vet da det». La det synke inn. Vi skal alle dø en dag- så hva med å prøve å kjenne etter, hvordan du vil ha det.

Glansbilde

Skrevet av Øyvind Iversen, 08. oktober 2014

I det siste har to ulike spørsmål surret rundt i hodet mitt: Lever vi i en retusjert verden der vi gjør alt vi kan for å fremstå som vellykkede på alle arenaer? Og- Hva er det som gjør at vi ikke viser hva vi ikke får til, men helst bare hvor feilfrie og gjennomtenkte vi er? Prosjekt «perfekt» ruller i mange familier, og som om ikke det var slitsomt nok; nå skal vi også gjøre et prosjekt ut av å være uperfekte.

Både privat, og i samlivsterapi forteller folk meg om hvor vanskelig livet er. De forteller om et liv som beveger seg i turbofart, og i en tidsklemme som ligger som en tung, mørk sky over samvittigheten. Kanskje det er derfor folk kjøper kollektive «prosjekt ditt og datt løsninger» – fordi vi ikke engang har tid til å kjenne etter hva jeg`et vil-trenger- eller behøver lenger?

De fleste er motivert for endring, og de ser at toget går i feil retning. Praktiske ting som husarbeid, hagestell, eller å male huset er noe vi ikke lenger skal «kaste bort tiden på». Livet skal leves ved å gjøre mest mulig av de tingene vi liker og minst mulig av de tingene vi ikke liker. Det er jo et regnestykke det i første øyekast er lett å si seg enig i, men på lengre sikt hva gjør dette med oss? Når du setter bort hverdagen din til fremmede som enten kan vaske huset ditt eller passe barna dine? På vei til jobb her en dag så jeg en reklame; «Kom og tren her, mens vi passer barna dine». Hva om poden tok sine første skritt i lekegrinden på treningssenteret mens du trente Core og hadde disko musikk på ørene. Eller hva med at du lærer barna dine at de ikke trenger å gjøre ting i huset fordi tante Polen kommer på fredag? Forsvinner den jordnære kontakten når vi slutter å grave å jorda sjøl- kjøper vi oss frihet. Frihet fra… hva?

Samtidig blir rammene for hvordan vi skal leve livene våre trangere og trangere. Hverdagen skal fylles med faste måltider, minst en gang om dagen, med sunn, enkel og variert kost. Barna skal spise seg mette, sitte ved bordet til alle er ferdige, og ha en kunnskapsrik og hyggelig samtale rundt bordet. Alle skal vente på tur, og ikke snakke i munnen på hverandre, før alle går fra bordet samtidig, og videre til begivenhetsrike fritidssysler. Barnas sommerferie fyller vi med seilskoler, fotballskoler, svømmeskoler, friidrettsskoler, skoleskoler og andre skoler. Her blir barna plassert med andre barn, og skal ha noen pedagogiske uker der de blir stimulert og analysert. Det er stort sett etter de beste intensjoner fra foreldrene, og et ønske om å gi barna begivenhetsrike opplevelser- ofte mens vi selv er på jobb.

Er det dårlig samvittighet vi kjøper oss fri fra? Ikke et negativt ord om disse skolene, alvorlig talt, men hva har skjedd med : «bare og være hjemme», «ungene sammen skal finne ut hva de skal bruke disse ferie ukene til», «kjede seg noen dager» «fraværet av voksnes planlegging». Hva ville skjedd hvis barna fikk prøve og være sammen, uten noe særlig organisering og innblanding av voksne?

Undersøkelser viser at Norge er et av de aller beste landene og leve i. Flere år på rad er vi blant de landene som topper statistikkene over høyest levestandard. Derimot skårer vi lavt på hvor lykkelige vi føler oss. Hvordan skal vi forstå denne trenden? Under den andre verdenskrig i Norge, hadde vi en mye lavere leve standard, men samholdet, fokuset og «lykkelighetsgraden» var høyere. Har vi det for godt til at vi kan kjenne på at livet i seg selv er fint? Må vi oppleve personlig smerte for å kjenne på hva som betyr noe for oss? Er det slik at vi kun klarer å kjenne etter og fokusere på det som «virkelig betyr noe» når vi er redde for at vi kan miste det, eller noen vi er glade i? Hva skal egentlig til for at vi kan være mer nær oss selv? Er det et faresignal at vi ikke lenger kan dra på en sykkeltur uten pulsklokke, avstandsmåler, fartsmåler, kalorimåler og en app som forteller andre hvor fort og langt du har syklet? Og- at opplevelsene våre først blir verdt noe når andre kan beundre det vi har oppnådd?

Hva er Hypnose?

Hva er kjærlighet. De fleste av oss har opplevd det eller ønsker å oppleve det. Flere har forsøkt å fange den opplevelsen med ord, musikk eller kunst, men hva er egentlig kjærlighet. Sånn er det med hypnose også. Hva er egentlig hypnose? Det finnes utallige myter om hypnose og på mange måter kan det være lettere å si hva hypnose ikke er.

Jeg ønsker i første omgang å skille mellom det som kalles «scene hypnose» og det som som er «klinisk evidensbasert hypnose» eller «terapeutisk hypnose» som jeg liker å kalle det. You tube liker å fremstille det som om at en hypnotisør fullstendig kan ta kontrollen over deg, at du gjør ufrivillige ting og ikke husker noen ting fra seansen. Dette er ikke det som skjer ved terapeutisk hypnose. Det er også en myte at du blir hypnotisert. Du blir ikke hypnotisert, det er en form for selvhypnose. Du er med på å velge selv, ved å gå innover i deg selv. Du er hele tiden bevisst hva du ønsker å møte i deg selv. Hypnotisøren bare fasiliterer det som skjer. Noe av det fine med hypnose, er at det kan læres bort og kan bli en form man kan bruke på egenhånd livet ut.

I hverdagen bruker de fleste mennesker bare 5 prosent av bevisstheten (det rasjonelle, tankene våre, fornuft, minner, kunnskap osv) og resten ca. 95prosent skjer i det underbevisste (forventinger, forhåpninger, erfaringer, drømmene våre, kreativiteten, det vi sanser osv). Vi har en ubrukt ressurs og har ofte ikke kontakt med hva underbevisstheten prøver å fortelle oss.

Hvis det er «konflikt» mellom realiteten (det bevisste) og forestillingen din (det ubevisste) vil ofte det ubevisste «vinne». Hvis det er konflikt mellom viljen og forestillingen din vil ofte forestillingen vinne, og hvis det er konflikt mellom fornuft og forestilling, vil ofte forestillingen vinne. Et godt eksempel er når noen er redde for å fly. Det hjelper sjelden å si: «det er trygt å fly», «se på statistikken, det er farligere i biltrafikken», eller overbevise med ren fysikk– hvis vedkommende har en iboende frykt for å fly og er redd for å falle ned. Forestillingen sitter i det underbevisste og «statistikken» og fornuften sitter i det bevisste.

I klinisk hypnose har du full kontroll hele tiden, og du kan når som helst avbryte hvis du ønsker det. Hypnose kurerer ingenting. Hypnose er en katalysator for samtale eller terapi. Du kan få kontakt med det ubevisste for bedre å forstå deg selv.

Når kan hypnose brukes:

Hypnose kan brukes på de fleste som kommer for samtaler. For mange er det en sterk opplevelse å få mer innsyn over hva som foregår «på innsiden» og mange blir mer nysgjerrige på seg selv.

Noen vil gå så langt som å si at når vi ikke lytter til underbevisstheten vår (ønskene, drømmene, forventningene, eller følelsene våre), så kan vi bli syke av det. Vi kan oppleve utbrenthet og andre «livsstilsykdommer». «Sykdom kan både utløses og helbredes ved tankens kraft» (B. Lipton). Ved å være nysgjerrige på hva underbevisstheten prøver å fortelle oss kan vi erfare selv hvordan tankens kraft kan påvirke oss. Nettopp ved å lytte innover på oss selv ved hjelp av hypnose.

Tror du tanker, holdninger og relasjoner påvirker hvordan du har det? Da kan hypnose «alltid» brukes. Hypnose hjelper til å finne muligheter.

Hypnoseforskning viser at der det er trøbbel med angst, mage tarm, smerte, kreft, depresjon, PSTD, OCD, spiseforstyrrelser, fobier, røykeslutt, slanking o.l. har hypnose god effekt.

Tjenester

Familieterapi

Osteopati

Parterapi

Foreldreveiledning

En til en samtale

Hvem er vi?

Innsovning

Tanker vi har gjort oss

Podcasts

Hva har du på hjertet?

Hvis du er nysgjerrig kan du kontakte oss på skjema nedenfor og ut fra det kan vi komme nærmere inn på innhold, form, hyppighet og hvordan det videre samarbeidet skal gjennomføres. Vi har hyggelige lokaler i Drammen, og kan også besøke familiene hjemme hos dem selv hvis det er ønskelig.

Kontakt

Ring

Besøk

Email

Møt Øyvind Iversen

Møt Ragnhild

Møt Iren Iversen

Møt Sina Aas Skålevik